Den generelle prisveksten
er skremmende høy. Vårens prisbyks på drivstoff slår hardt inn. Det samme gjør strømprisen, som ville hatt en enda større effekt uten statens støtteordninger. Kommunene tar heller intet hvileskjær. Avgiftssatsene ble vedtatt i ukene før jul, på et tidspunkt da ingen ante hva som ventet av andre prisoverraskelser.

Nå slår også høyere matpriser inn. Ferske tall fra SSB viser at prisen på matvarer har økt med 5,6 prosent det siste året. Uvanlig høy vekst i matvareprisene og drivstoffprisene har ført til en økning i konsumprisindeksen på 6,3 prosent de siste tolv månedene.

Så ser vi at det kriges om hvor ansvaret for høyere priser skal plasseres. Matpriser øker som følge av jordbruksoppgjøret, men de øker mer enn hva bøndene får. Konkurransehensyn gjør det umulig å få innsyn i hvor pengene egentlig tar vegen, men alle ledd har hatt kostnadsøkninger som skal kompenseres.

Dette merkes knapt for folk som uansett har i overflod. Det svir for det store flertall, kall det gjerne den store middelklassen. Men likevel er dette noe folk flest må tåle å leve med for en periode, og nordmenns enorme reiseaktivitet i sommerukene viser at sparekniven ikke rammer alt og alle like brutalt.

Akkurart nå er det knapt mulig å finne en eneste flekk på kloden hvor folk flest ikke har det vanskeligere enn her. Det viktigste nå, er å gi stor oppmerksomhet til grupper vi vet at er særlig sårbare.

Den alvorligste konsekvensen av det vi nå sitter midt oppe i, er synkende tillit. Sentralbanksjef Ida Wolden Bache deler prognoser som viser at sysselsettingen vil holde seg høy, at arbeidsledigheten holder seg lav også i årene framover, at det vil være høy aktivitet i økonomien, og at lønningene vil stige raskere enn prisene hvis vi ser litt forbi de akutte plagene som rammer oss akkurat nå. Vi har tillit til sentralbanksjefens analyse.