I Stortingets vedtak om Nasjonal helse- og sykehusplan av 2016, ble Lillehammer, Gjøvik, Hamar, Elverum og Kongsvinger sykehus, alle definert som akuttsykehus (Helse og omsorgsdepartementet 24 april 2017). Seinere har Helse Sør-Øst og Sykehuset Innlandet, HF, handlet som om Stortingets vedtak ikke eksisterte!

Stortinget ble satt på gangen helt fra starten av etter innføringen av Helseforetaksmodellen, basert på Helseforetaksloven av 2001. Loven gir fritt leide for styret i det regionale helseforetak (RHF) til på egen hånd å bestemme hvor sykehus skal ligge, hvor mange senger som skal tilbys befolkningen, hvem som behandles og hvilke sykehus som skal legges ned (Den Solbergske Staten, 2020, side187-).

Helseforetakslovens paragraf 30, gir faktisk styret i RHF rett til å treffe vedtak i «saker som antas å ha prinsipielle sider av betydning eller som antas å kunne ha vesentlige samfunnsmessige virkninger»!

Dette har blitt en katastrofe for hele sykehusutviklingen og samfunnsutviklingen i Oppland og Hedmark, med delvis nedlegging, omstrukturering og oppsplitting av sykehus i hele regionen- til Sykehuset Innlandet HF. Politisk sett var trolig folkeavstemningen om deling av Innlandet en del av det byråkratiske jukset for å støtte opp om sentraliseringen rundt Mjøssykehuset.

Sykehuset Innlandet HF har vist seg lite effektivt med stadige overskridelser, innsparinger, problemer med godt nok pasienttilbud og dårlig personalpolitikk. Samtidig har det utviklet seg et svært maktapparat med tverrgående, haltende og inkompetente ledere som avskjediger- ulovlig- ansatte som gjennomskuer spillet.

Med Helseforetaksloven i hånden omgjør Helse Sør-Øst flere sykehus i Oppland og Hedmark til annen virksomhet, for eksempel til boliger/kontorer, nedlegger akutte- og psykiatriske sykehus, gjennomfører omfattende endringer i tjenestetilbudet, for eksempel etter alder, bosted, sykdomsgrupper og behandlingsnivåer for å spare sykehussenger, og endrer opptaksområdet for helseforetak, for eksempel sende pasienter fra Gudbrandsdalen til Tynset i stedet for nærmeste sykehus som er Lillehammer.

Men målet forandres stadig med nye og forvirrende utgaver av sykehusstrukturen i Innlandet. Det dreier seg om ett sentralisert Mjøssykehus utenom allfarveg og ett null-pluss alternativ med minst seks kombinasjoner – som nå stiger mot mer enn 16 milliarder kroner. Det opprinnelige null-alternativet med nødvendig oppgradering av de eksisterende sykehus; Lillehammer, Gjøvik, Hamar, Elverum, Kongsvinger og Tynset ble estimert til halvparten- 8 milliarder – og med flere sykehussenger til sammen, enn planlagt ved Mjøssykehuset.

Null-alternativet med moderniserte, oppgraderte akuttsykehus med selvstendig ledelse og pasientansvar er det billigste og beste alternativet for å gi effektivt tilbud til pasientene, rekruttere helsepersonell og andre, bevare bosettingen, og vil trolig ha den beste effekten på transport, miljø og klima, og regional utvikling (Gudbrandsdølen 7. juli, 2022).

Risiko- og sårbarhetsanalyse ble nylig gjennomført av en tverrfaglig gruppe ledere i Sykehuset Innlandet – i alt 25 personer- (GD 13. juli 2022) som en «bukken og havresekken»-seanse. Men Mjøssykehuset blir ikke plaster på såret for en svekket og skakkjørt sykehusstruktur.

Selv-analysen har ikke gjort regning med at Mjøssykehuset kan bli en faktor som avfolker og sentraliserer den største regionen i landet med enda større avstander til sykehus. Og det er heller ikke tatt høyde for det viktigste av alt; at Mjøssykehuset blir ekstra sårbart og risikoutsatt under pandemier og andre katastrofer når all spesialisthelsetjeneste legges til bare ett sykehus eller i en kurv!

Bjørg Marit Andersen, professor, dr.med.