Gå til sidens hovedinnhold

Den farlige kunsten

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.


Satirikeren Thomas Theodor Heine fortalte sine venner at han ble angitt til nazistene av Norges beste tegner.

Da Hitler kom til makten i 1933, var nordmannen Olaf Gulbransson professor på kunstakademiet i München. Både han og Heine leverte stoff til satirebladet Simplicissimus. Siden slutten av første verdenskrig hadde bladet langet ut mot både kirke, moderne arkitektur og nazistene. Under press fra nazistene skrev Gulbransson under på aldri mer å kritisere Hitler-regimet. Nordmannen ble boende i Tyskland, mens tyskeren Heine måtte flykte fra sitt hjemland og leve i eksil, blant annet i Norge. Det er disse to kunstnerne som er hovedpersonene i teaterstykket Simplicissimus, som settes opp på Teater Innlandet denne våren. De to går hver sin vei og setter dermed spørsmålet om ytringsfrihet på spissen, også for oss som lever i 2021: Hva er ytringsfriheten verdt?

Tormod Lindgren og jeg har bygget manuskriptet på hva disse virkelige menneskene selv – samt menneskene rundt dem – sa og skrev. Med dette som utgangspunkt har vi spunnet en historie om hva som kan ha skjedd. Vi har forsøkt å ikke la vår handling utarte til verken Atlantic Crossing-aktig heltedyrking eller lettvint hitling.

Olaf Gulbransson var ikke nazist, han var for mye av en villbasse til det. I stykket gjentar han stadig sitt mantra: «Jeg har aldri stått i noen sangforening». Kanskje oppfattet han kravet om å ta avstand fra Hitler som et utilbørlig press mot sin frihet. Da det kom til et enten-eller, valgte han trygghet for seg og sine. Heine anså det derimot som en plikt å refse makta. Derfor truet nazistene med å sende ham til Auschwitz. Gulbransson ga fra seg sin ytringsfrihet – Heine, som tviholdt på sin, fikk den tatt fra seg. Og han mente at Gulbransson hadde vært med på ranet.

Så hvordan har vi det med vår egen kunstneriske ytringsfrihet, her, 88 år etter? Kan norske tegnere og andre kunstnere gjøre hva de vil uten å risikere liv eller levebrød?

Det fins et stort rom i kunsten for alle slags ytringer. Riktignok: Det som er straffbart i andre sammenhenger, blir ikke lovlig fordi om du gjør det i en bok eller et maleri eller på en scene. Men utover det kan du tegne eller framføre hva du vil, med enkelte tydelige forbehold:
Du kan ikke regne med å få det du lager på trykk/lufta/scenen.
Du kan ikke ta for gitt at noen vil betale deg for å lage kunst.
Du kan ikke regne med at det du sier, blir stående uimotsagt.
Ingenting av dette truer ytringsfriheten.
Hvis du derimot, hvor som helst i verden, tegner Muhammed på ufordelaktig vis, er det sannsynlig at noen vil forsøke å drepe deg. Det truer ytringsfriheten.

Rapporten «Kunstnere vurderer ytringsfriheten – 2020» sier at det har blitt verre siden 2014. I et sammendrag står det at forverringa skyldes «endringer i offentligheten og hvordan sosiale medier fungerer. Flere kunstnere enn tidligere oppgir å ha opplevd trusler og hatefulle meldinger i forbindelse med kunstneriske ytringer, og de mener at konfliktnivået i offentligheten virker innskrenkende på ytringsfriheten.» Når trakassering får kunstnere fra å ytre seg, er den blitt en trussel. Særlig ugreit er det at netthatet særlig rammer kvinner, skeive og mennesker med innvandringsbakgrunn – mennesker som lenge har vært underrepresentert i kunsten, både som roller og utøvere.

Antakelig er det Ways of Seeing-saken som gjør at bare 61 % av scenekunstnerne mener deres ytringsfrihet er «godt beskyttet», mens tilsvarende tall for forfattere og filmskapere er 85 %.

Før justisministerens samboer ble dømt for å stå bak trusselhandlingene mot sitt eget hjem, skrev Frp-politikeren Christian Tybring-Gjedde dette om Ways of Seeing: «Parallellene til nazistenes beskrivelse og forfølgelse av jødene før og under 2. verdenskrig er slående.» Han siktet da til at skuespillerne angivelig hadde gjemt seg også i hans hage, snikfilmet huset og deretter vist bildene i en teateroppsetning, akkurat slik nazistene gjorde med jødene i Tyskland i mellomkrigstiden.

Når dette kommer fra en fremtredende politiker i et daværende regjeringsparti, blir det en sterk påminnelse om at vi alle kan bli ofre for politisk forfølgelse. Hvis det fins en ting jeg ønsker at publikum skal ta med seg fra Simplicissimus, så er det dette: Ikke ta verken tryggheten eller ytringsfriheten for gitt. Vi kan bare beholde dem gjennom å fortsette å kjempe for dem.

Ingen av oss ønsker vel å leve i et land hvor skuespillere og teaterinstruktører har tatt makta, og bruker den til å sende annerledes tenkende politikere til leire for å dø.

(Teater Innlandet hadde premiere på teaterstykket Simplicissimus denne uka, red.anm.)

Knut Nærum, forfatter, komiker, tegneserietegner og TV-underholder