Som alle ungdomsskoleelever vet, har vi tre statsmakten i Norge. At makten skal fordeles er et prinsipp med bakgrunn i filosofien.
– Den lovgivende (Stortinget)
– Den utøvende (Kongen ved regjeringen)
– Den dømmende (domstolene)

Pressen blir kalt den fjerde statsmakt. Den overvåker og kikker makten i kortene. Som tidligere president Obama sa under et besøk i et totalitært land: Det kan være plagsomt med en fri presse iblant, men alternativet var definitivt verre.

Før var pressen mindre selvstendig. Vi hadde rene partiaviser.

Pressens betydning ser vi blant annet i opprullingen av ulike saker på Stortinget.

Det vi også kan observere, er fremveksten av en femte maktfaktor; de betalte påvirkerne. PR-byråene. Hvor folkevalgte nå går ut og inn med den største selvfølge. Hvem betaler mest?

Martin Henriksen (AP) og Kristian Tonning Riise (H) er blant tidligere politikere som nå har en belastende skattesak gående. De jobber etter sin politiske karriere nå henholdsvis for Hurtigruten og Philip Morris, som lobbyister. Et annet tilfelle er Terje Søviknes, som både jobbet som lobbyist for oppdrettsnæringen og politisk i Frp mot ny lakseskatt.

Flere tvilsomme avgjørelser vi trodde var faglig og/eller politisk begrunnet, kan vise seg å være en «hybrid» med innslag av ren interessekamp. Ta for eksempel Tretten brua. Får vi plassert et ansvar, eller har man hele tiden vært «innenfor gjeldende regelverk»? Og skal også prosessen som førte til byggingen av slike bruer ettergås? Slik at påvirkeres eventuelle rolle kan bli synliggjort og vurdert?

Tor Ødegården, Øyer