Gå til sidens hovedinnhold

Den sosiale boligpolitikken som forsvant - med LO sin stilltiende støtte

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Iver Erling Støen, regionleder LO Innlandet, ønsker seg en sterkere politisk styring av boligpolitikken, også i kommunene (GD, 29.3). Det er forståelig når vi vet at sosial boligpolitikk er god fordelingspolitikk. Hvilket nabolag og lokalsamfunn en bor i, påvirker nemlig hvilke livsmuligheter en har uavhengig av familiebakgrunn og individuelle karakteristika.

Med ett lite unntak har boligprisene i Norge steget sammenhengende i 27 år, i perioder også mer enn det dobbelte av lønnsveksten. Det gir utfordringer for mange som skal inn på boligmarkedet, særlig lavinntektsgrupper som barnefamilier, innvandrergrupper med lav inntekt, minstepensjonister og mottakere av arbeidsavklaringspenger, sosialhjelp og uføretrygd.

Det er naturlig for LO å påpeke de negative sidene ved den blå regjeringens politikk, slik jeg leser Støens innlegg. De har over flere år mobilisert for å få Erna til å ryke ut av regjeringskontorene. Men det betyr ikke at LO kan lukke øynene for det som skjer i sin egen bakgård, for eksempel den boligpolitikken som føres i Lillehammer kommune. Her har de jo en hånd på rattet, med Ap i posisjon og en planutvalgsleder som kommer fra LOs egne rekker.

Byplanen (2019–30) legger opp til at det skal bygges mange nye boliger fram til 2030. Hovedprinsippet er byvekst innenfra – eller det som beskrives som «fortetting i Lillehammer-skala». Men denne boligpolitikken fungerer ikke. Det bygges mye, men boligmassen fordeles ujevnt og den sosiale dimensjonen er vanskelig å få øye på. Lavinntektsgrupper har ingen mulighet til å finne bolig i dette byområdet som andre.

Den massive utbyggingen av leiligheter i millionklassen, med kvadratmeterpriser vi finner på Oslos beste vestkant, er i stedet blitt en gavepakke til dem med mange penger – som er de som har råd til å bygge og bo i området. Prisnivået på leiligheter er høyest i sentrum, faktisk opptil tre ganger så høyt som f.eks. i bydelene Nordre Ål og Busmoen. Det er i sentrum prisstigningen er størst, følgelig også fortjenesten til de som har egenkapital og råd til å ta opp store lån (SSB). Et frislipp av markedskreftene som stenger ute lavinntektsgrupper på denne måten gjør at sosiale forskjeller reproduseres, forskjeller som fra før av er økende i kommunen.

Posisjonen har derfor i praksis lagt til rette for en fortetting som er blitt en forskjells maskin mellom dem som har mye og dem som har lite. Med LO Innlandet som åpenbart aksepterer det som foregår, nærmest som en stilltiende puddel uten en gang å bjeffe.

Det er hundrevis av millioner i omløp blant utbyggerfirmaer, kapitalsterke boligspekulanter og kjøpesterke grupper som følge av denne fortettingspolitikken. Ikke engang knapper, og glansbilder tilfaller lavinntektsgrupper og de menneskene Støen og LO Innlandet er opptatt av å ta vare på.

Fortetting i «Lillehammer skala» vil bli stående som nok et eksempel på historien om den sosiale boligpolitikken som forsvant. Med LO Innlandet sin stilltiende støtte. Det er nesten utrolig, men mest pinlig.

Ulf Holberg, Lillehammer

Sett sosial boligbygging på den politiske dagsordenen