I Norge omkommer ca. hundre personer i trafikken hvert år. Vi har ingen å miste, men dette er et svært lavt tall totalt sett, også sammenlignet med andre land.

Livet innebærer risiko, og uønskede hendelser er en del av tilværelsen. Hvis vi skal ha hundre prosent trygghet på vidtrekkende områder, innebærer det et samfunn som fremmer mistrivsel og som kan bidra til psykiske vansker hos mennesker.

Likevel går politikere og byråkrater inn for nullvisjonen – dvs. at ingen skal bli drept i trafikken. Dette selv om det da fordrer mye ufrihet, urimelighet og en totalitær impuls.

Det er alltid lett å peke på brukere mtp. feil og årsaker. I Sverige har veieier et ansvar mtp. forsvarlighet, og kan stilles til veggs hvis veien utløser- eller medvirker til ulykker. I Norge går veieier fri, da det meste og alt ansvar er førerens.

Veinettet i Norge er ikke spesielt imponerende. Kanskje er veinettet vårt en konsekvens av nettopp ansvarsfrihet hos veieier. Men nå har Riksrevisjonen beskrevet at 30 av dødsulykkene hvert år direkte eller delvis er forårsaket av dårlige veier. Dvs at med bedre infrastruktur, mer formålstjenlig fokus på veien og veieier enn med millimetermål på f.eks. eldre, så kunne flere titalls liv vært spart uten å bedrive urimelig inngripen mot individets livsutfoldelse.

Det er jo kun sunn fornuft og logikk; det er tryggere med gode og moderne veier, men det er viktig at kontrollorganer formaliserer dette. Vil politikerne, og særlig byråkratiet, følge opp, ta saken og kreve det samme av seg selv som av andre? Eller er det mest lettvint å peke hele tiden på brukeren?

Den som lever – og ikke blir drept i trafikken pga. dårlige veier og enøyde beslutningstakere – får se.

Morten Nordby, Lillehammer