Jostein Hernæs skriver om politiet, og kan ha rett i at ressursene kommer til å følge «slarken», altså at områder med høy kriminalitet (og befolkningstetthet) vil bli prioritert.

Dette kan forstås som en overordnet strategi med en viss mening? Takken for god oppførsel er gjerne mindre oppmerksomhet? Det kan oppleves som mindre rettferdig. Og det er en reell funksjonstapping av lokalsamfunn! Det forsvinner statlige arbeidsplasser, utrykningsbiler osv.

Hernæs har nok også rett i at det ikke er mindre tillit til politiet/politifolk som sådan. Men at det er fallende tillit til politiske motiver og handlinger. Altså; politipolitikk.

Utfordringen blir å styrke forebygging og folks trygghet gjennom felles bidrag – når politiet ikke lenger er organisert slik det var.

Vi må adressere klønete kommunikasjon. Om målet er å spare, samt prioritere «røde områder» – er det dumt/mindre smart å kalle det hele en nærpolitireform. Bortsett kanskje fra på Søndre Nordstrand. Sparereform ville vært nærmere sannheten og dermed kanskje blitt forstått – som et utgangspunkt for en mer ærlig debatt om funksjonstapping, sentralisering, økte forskjeller osv. Vi er litt lei kommunikasjonsbransjen – med sitt innslag av tidligere politikere.   

Begrep som fremstår som paradoksale inngir ikke tillit. Ingen liker å bli lurt. Verken politifolk, eller vi landsens innbyggere.

Dette kommer til å ta litt tid. Men justispolitikere kan vi ikke gjøre oss avhengige av. De kan være gode, dårlige, eller noe midt imellom.

Heller ikke kan vi sitte på rampa med hendene i fanget og stirre tafatt på turisten som har kjørt seg fast og åpenbart trenger hjelp. For så – selvtilfredsstillende slå fast; han kunne tre språk – og enda kom en itte opptatt på vegen ...
 

Les også: Nye politifolk kommer dit slarken er