Norske dagligvarekjeder har vært dyktige til å skape en interessemotsetning mellom norske jordbrukere og norske forbrukere. Svært dyktige. Så å si alle prisøkninger blir fra dagligvarekjedenes side forklart med det norske jordbruksoppgjøret, som de vet at ingen skjønner et fnatt av. Dem selv inkludert. Ja, ikke jordbruket selv én gang, men det får vi ta en annen gang.

Så dyktige har dagligvarekjedene vært at folk flest faktisk tror på at denne motsetningen er reell. Med god hjelp av såkalte dagligvare-eksperter, som de selv betaler klekkelig for å formidle visvas om målpriser, importvern, handelsavtaler og økonomiske sammenhenger som ikke eksisterer, har dagligvarehandelen klart å gi dette vrengebildet fotfeste hos folk flest. De har på effektivt vis sørget for at de som spiser maten ikke stoler på de som produserer maten og at det er de som produserer maten sin skyld at de som trenger maten må betale mer enn de ønsker for maten sin. Mens dagligvarekjedene selv fremstår som barmhjertige samaritaner som kjemper forbrukernes kamp. Utrolig nok!

Dette er faktisk så langt unna sannheten som det er mulig å komme. Det dagligvarekjedene gjør, er å hente ut det maksimale av det vår kjøpekraft tillater. Og dette er faktisk jobben deres! Hadde de ikke gjort det, hadde de blitt erstattet av noen andre som hadde gjort det. Det håper jeg faktisk alle forstår, selv om jeg har mine tvil.

Men la meg si det på en annen måte: Pris er ikke summen av kostnadene i en verdikjede, den er summen av noe helt annet. Også må gjerne fortsatt noen tro på at lave priser kan gå hånd i hånd med høy kjøpekraft. Men det stemmer ikke. Det er altså ikke prisen bonden får som bestemmer prisen på maten i butikken. Det er hvor mye vi er villige til å betale. Og hvor mye eller lite konkurranse det er om oss som betaler for maten. Høy kjøpekraft og liten konkurranse i gir høye priser. Selvfølgelig.

Anders Nordstad, siviløkonom og meningsytrer