Det er lov å gjøre feil. Men å unnlate å rette opp feil, når de negative konsekvensene er store og tydelige, og det for andre folks barn, er ikke greit

Av
DEL

Leserinnlegg
I løpet av de siste ukene har Gaute Brochmann reist en omfattende debatt (GD 16.9) rundt beslutningen om å innføre nettbrett i Lillehammer-skolen, nærmest fra første skoledag. Debatten, som er blitt fanget opp av nasjonale medier (Dagsnytt 18, Debatten på NRK, Morgenbladet), er åpenbart viktig.

Og som foreldre av et barn som snart er i skolepliktig alder, på Lillehammer, har jeg fulgt den med økende grad av forundring – og vantro.

Vedtaket er tilsynelatende fattet uten debatt, og det virker som om grunnlaget er særdeles tynt. I bunnen ligger en PR-sjargong rundt «digital kompetanse». Som det har kommet fram i debatten:

Det finnes ingen forskning som sier at små barn får økt digital kompetanse av å eie sitt eget nettbrett. Skjermbruk hos små barn fremmer ikke dere kognitive utvikling og læring. Den hemmer den.

Venner man hjernen til stadige skifter i oppmerksomhet, og til konstant å motta digital belønning, vil hjernen forandres. Det vil bli vanskeligere å konsentrere seg om lengre tekster eller annet analogt konsentrasjonsarbeid. Ifølge forskere.

Spørsmålet som presser seg fram er: Sitter Lillehammer kommune på annen forskning? Så langt tyder ingenting på det. Flere eksperter ikke bare har støttet Brochmann i kritikken, men utvidet og fordypet den.

Jeg er sikker på at intensjonene til Lillehammer kommune er gode. Men å innføre et eksperiment med små barns hjerne og nervesystem, uten å ha oversikt over konsekvensene, framstår faktisk som uansvarlig.

Vi lever i en tid der informasjon ikke bare langt på vei har erstattet kunnskap, men også tenkning. Tilgangen på uendelige mengder informasjon skaper ofte en illusjon av at brukere av denne informasjonen, altså vi alle, er i stand til å mestre og kontrollere den.

Slik er det jo ikke. Selv voksne folk, med eller uten lang utdannelse går seg vill, og er ute av stand til å skille mellom kvalitet og det villeste oppspinn – eller til å begrense sin egen bruk. For barn er det ikke lettere.

Det sier seg vel nærmest selv: Man lærer ikke små barn «digital kompetanse», eller selvstendig tenkning, ved å i for tidlig alder slippe dem løs på innsiden av den udifferensierte informasjonsflommen.

For å kunne navigere på dette havet, kreves en ekspertise mange aldri kommer til å tilegne seg. Løsningen på dette problemet er nettopp ikke å hive små barn uti, i håp om at de kommer til å lære seg å svømme (noen vil jo alltid klare seg, men mange vil drukne).

Skal vi ha noe håp om å utruste barna til å bli kritiske og opplyste individer på nettet, må kompetansen bygges opp sakte og møysommelig, på utsiden – ja, på tørt land.

Når barna har tilegnet seg et minstemål av slik lærdom, kan de sakte guides inn i nettuniverset – omtrent på samme måte som man må lære å krype før man lærer å gå.

De fleste av oss respekterer vitenskap. Vi ville for eksempel ikke nektet våre barn noen av de velprøvde vaksinene, fordi det ikke bare setter eget barn i fare, men også andres.

Om vi tenker oss en nettbrett-nekt, så forholder det seg stikk motsatt. Her beskytter man sitt barn mot noe som har veldokumenterte potensielle skadevirkninger for små barns velvære, læring, konsentrasjon og kanskje til og med mentale helse.

Det ville vel snarere være umoralsk å ikke forhindre dette?

Uansett er det ille at vanlige foreldre til barn ved Lillehammer-skolene tvinges til å vurdere alternative skoler, noe mange aldri ville gjort om det ikke var for dette vedtaket.

Men der står saken nå, og om det bunner i en misforståelse, og motforestillingene er overdrevet, ser jeg fram til å bli beroliget av skoleledelsen. Om det viser seg at de har læringsopplegg som ikke rammes av kritikken og forskningen som er kommet fram, og at de sitter på spesialkompetanse til å gjennomføre et slikt opplegg, så er jo alt greit. Foreldre har uansett krav til å få vite om dette.

Mange foreldre venter nå på at skolesjef Trond Johnsen kommer på banen. Skoleledelsen må nesten forklare oss foreldre hvorfor nettbrett til seksåringer er en god idé, ut over klisjeer om «digital kompetanse».

Om skolesjefen ikke er i stand til å sannsynliggjøre at avgjørelsen er fornuftig og ansvarlig, bør vel vedtaket omgjøres?

Det er lov å gjøre feil. Men å unnlate å rette opp feil, når de negative konsekvensene er store og tydelige, og det for andre folks barn, er ikke greit.

Morten A. Strøksnes, journalist og forfatter, Lillehammer

Ikke la barna våre bli digitale forsøkskaniner

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags