Gå til sidens hovedinnhold

Det er lov å være sur

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Et lite virus førte til noe som virket som en eviglang vinter i det sosiale klimaet vårt, men no livnar det igjen i selskapelighetens lundar. Vi må snakke om ekstremvåren. For er det egentlig lov å ikke glede seg?

Våren kom sent i år, ikke før i slutten av mai, og har vel sjelden vært så etterlengtet og opphausset. For den lyse årstiden handler selvfølgelig ikke bare om været, men om dette underlige bruset av frihetsfølelse som ideelt skal skylle gammelt grums og tunge tanker ut av kroppen. På Instagram arrangeres for tiden NM i våryrhet, utepilsen flommer som flytende gull og kohortene vokser og får mer kjøtt på beina. På linje med å droppe den obligatoriske søndagsturen kan det føles som en skam å holde seg inne når trærne i det sosiale landskapet endelig knopper seg, og nettopp derfor føles det viktig og riktig å påpeke at det fremdeles er lov å være sur.

Det siste året har nemlig vært gode tider for surpompene. Festbremsrollen er sjelden takknemlig, så etter min mening bør det være lov å kjenne på at det var litt deilig da det endelig ble applaudert. En god soldat i verdens kjedeligste krig treffer færrest mulig mennesker, er ikke raus med kleine klemmer, anmelder med glede naboens irriterende festbråk. Med munnbind trenger man ikke engang smile. Men nå er det snart over, nå er sommeren her. Og den har med seg alle vennene sine. Alle nærkontaktene sine. Og de er ikke få.

Dette får meg til å tenke på filmen Nærkontakt av tredje grad fra 1977, hvor et knippe helt ordinære mennesker får kontakt med utenomjordiske vesener. Jeg tror det finnes en del mennesker som i disse tider føler seg som romvesener i menneskemengden, at de rett og slett har havnet på feil klode. De vårgretne står igjen i fare for å føle seg marginalisert. For er det sosialt akseptert å velge å fremdeles ha færre enn ti nærkontakter? Færre enn fem? Fire, tre, to, en? Er det lov å lukke vinduet, dra ned persiennene, sitte inne og pimpe når sola skinner?

Ja, og hvis entusiasmen uteblir er du ikke alene. Vårdepresjoner er verken unormalt eller uvanlig. For mange når depresjonen virkelig bunnen i løpet av lyse og lette vår- og sommerdager, kanskje fordi kontrasten til omverdenen er på sitt skarpeste. Er du først nedstemt kan andres hurrarop føles som hån. Er du ensom blir andres høylytte glede over å endelig være sammen en grell kontrast til eget liv. Og hvis dette er noe man vanligvis kjenner på denne tiden av året blir kanskje ekstremvåren tilsvarende tyngre.

Det er lov å være gretten, men også trist og nedstemt, å kjenne seg ekstra ensom og utenfor når man scroller nedover andres lyse tilværelse på sosiale medier. En positiv side ved pandemidugnaden er at det har vært et felles prosjekt, noe hver og en av oss har vært en del av. Kanskje har dette lettet følelsen av utenforskap for noen, og når vi nå glir tilbake til normalen blir det ekstra tungt å forholde seg til at en helt normal hverdag er fortvilende lik pandemitilværelsen. Forskjellen nå er at hvis den eneste du veksler noen ord med i løpet av dagen har Kiwi-uniform, så føles det trasig, ikke heltemodig. Det å holde seg for seg selv og unngå kontakt med andre er ikke lenger forbundet med noe positivt.

Kanskje finnes noen der ute som trenger å få det bekreftet: ja, det er helt greit å være negativ, gretten, trist eller bitter, selv nå. Det er til og med lov å hate gjenåpningen, geipe til instagram-feeden, la være å smile uten å dekke over munnen. Du er i din fulle rett til å la negativiteten blomstre seg ferdig og er like velkommen ut som alle andre når du er klar for det. Du er fremdeles en del av gjengen, og kanskje sees vi i høstmørket?

Marit Daaland Lesjø, forfatter, Ringebu