Gjennom hele det siste halvåret har Tine vurdert anleggsstruktur. Like lenge har folk i Ottadalen ventet i ubehagelig spenning. Fallende mjølkevolum og redusert salg fører til overkapasitet, og TINE Meieriet Lom & Skjåk er ett av tre anlegg som kan bli lagt ned. Det er mindre enn to uker til avgjørelsen faller.

Mye går feil veg i norsk matproduksjon. I et forbrukermarked der det er betalingsvilje for industritappet vann på plastflasker, taper drikke med viktig næringsinnhold. Samtidig møter bondeeide Tine sterk konkurranse om kjøperne av ulike melkeprodukter i de store markedene på Østlandet og Sørlandet. Det være seg både i kjøleskapene med melk og i hyllene der ost fra andre produsenter presenteres så likt og så like Tines oster som mulig. Også de brune.

Les også

Rauosten i fare: – Vi får ikke vite noe før møtet

Når en bonde legger ned melkeproduksjonen, berøres en hel næringskjede. Hver eneste fjøsdør som lukkes bak den siste melkekua der bonden gir opp, tar oss litt nærmere et større sprang. Der råvaren blir borte, avvikles også foredlingsindustrien. Dette spøkelset truer nå anlegget i Skjåk. I neste runde kan det like gjerne handle om Frya.

For dette distriktet handler dette om en helt vesentlig del av næringsgrunnlaget. Fordi det i denne runden handler om brunosten, handler det også om matkultur, kulturarv og identitet. Det er ikke mulig å finne mening i at Gudbrandsdalsosten skal produseres andre steder inn i Gudbrandsdalen.

Det er 12 år siden forrige runde. Engasjementet for fortsatt brunostproduksjon i Gudbrandsdalen var formidabelt. Denne gangen er det mer stille. Kanskje fordi anlegget i Ottadalen driver rasjonelt og godt, og at trusselen derfor oppleves som noe mindre en sist. Da er det viktig å ha i bakhodet at trusselen mot norsk matproduksjon er konstant, og at kampen for overlevelse foregår i butikkene hver eneste dag.