Alt har sin tid. Jeg slutter nå formelt ved Lillehammer Kunstmuseum, en institusjon jeg trofast har tjent i over 29 år, den siste tiden i lønnet permisjon med hjemmekontor for å skrive bøker. Fra 1. april 1994 og i 24 år var Lillehammer Kunstmuseum en selvstendig stiftelse, jeg ble ansatt som leder og ønsket å være en synlig og utadvendt direktør.

Ingenting er selvsagt i livet og jeg er ydmyk og takknemlig for den tillit byens medborgere har vist både Kunstmuseet og meg. Jeg har forsøkt å fornærme Gudbrandsdøler ved å karakterisere dem som innesluttede og tafatte, jeg har «tråkket» på byens etablissement ved å kalle dem småborgerlige og selvgode, og uttalt at «det finnes ikke noe kjedeligere enn en tirsdag ettermiddag på Lillehammer». Dette riktignok bevisst sleivete sagt med et smil om munnen, men jeg har altså kommet unna med det! Og det har jeg gjort, tror jeg, fordi jeg har bydd på meg selv og i tillegg har hatt noe seriøst og ordentlig å vise til i tillegg, nemlig virksomheten til Lillehammer Kunstmuseum.

Sammen med dedikerte og dyktige medarbeidere bygget vi frem mot årtusenskiftet opp merkevaren Lillehammer Kunstmuseum. Med målbevisst satsning utviklet institusjonen til å bli et av Nordens ledende kunstmuseer. OL 1994 var en fantastisk begivenhet, Lillehammer bys malerisamling hadde fått et nybygg tegnet av det i ettertid internasjonalt anerkjente arkitektfirmaet Snøhetta. Museet hadde byttet navn, var en selvstendig stiftelse og var på knutepunktordningen med årlig finansiering fra både stat, fylke og kommune. Sommeren 94 levde på OL-interessen, men ut over høsten tørket det meste opp på Lillehammer, publikum uteble og nasjonal presse sluttet å komme. Noe måtte gjøres.

Daværende styreleder Ragnhild Sohlberg og jeg laget en plan for å utvikle oss til å bli et ledende nasjonalt kunstmuseum. Den planen, med noen konstruktive, justerende innspill fra kollegaer, holdt vi oss til gjennom hele min tid ved museet. Dette var før institusjonelle korte slagord ble mote. Men vi var enige om at det skulle være kvalitet i alt vi gjorde, vi skulle oppføre oss ordentlige, være gjestfrie og vi skulle aldri, aldri undervurdere vårt publikum. Vi var ikke opptatt av å spisse virksomheten mot målgrupper. Vi skulle vise kvalitet og være til for den relativt opplyste interesserte. Vi ansatte profesjonelle pedagoger til å undervise og forklare, og ville ikke ha noen ren guide-virksomhet i museet.

Lillehammer Kunstmuseum skulle lage egenproduserte historiske spesial-utstillinger og vise samtidskunst. Fem i året. Museet skulle publisere til de utstillingne. Museet skulle være en malerisamling, men også være åpen for å vise foto, skulptur, installasjon og kunsthåndverk . Vi skulle ikke ta spesielle lokale hensyn når det gjaldt utstillere og innkjøp. (kritisert, kontroversielt, men riktig). Den faste samlingen skulle profesjonelt restaureres, og med entusiasme presenteres for publikum. Vi skulle låne ut til spesialutstillinger ved andre viktige institusjoner også internasjonalt.

Museet skulle ha en anstendig reise og representasjonsbudsjett, og ansatte eller styret skulle representere på viktige nasjonale utstillinger, særlig der våre egne arbeider var utstilt. Direktør eller fagansatte skulle være synlig til stede i nasjonale miljøer, hvor kunst ble vist og diskutert. Når museet ervervet kunst, skulle det være objekter som hevet en allerede god fast samling. Kvalitet var viktigere enn kvantitet.

Lillehammer Kunstmuseum skulle samarbeide med anerkjente kunstinstitusjoner i Skandinavia og Universitetet i Oslo; lokalt, Distriktshøyskolen, Nansenskolen , Vinterspillene, Dølajazz og Norsk Litteraturfestival. Vi skulle selv arrangere foredrag og konserter. Museumsbutikken skulle selge bøker og kvalitetsvarer, ikke suvenirer og nipps og den ble raskt landets ledende utsalgssted for kvalitets-kunsthåndverk. Alt vi planla det første året har vi mer eller mindre gjennomført.

Utstillings-åpningene var viktige. Eksklusivitet var ikke noe poeng, snarer tvert om. Store sal hadde plass til mange og den skulle fylles. Åpninger ble lagt til lørdager kl. 14. Da var «alle» i byen. Skituren var unnagjort og polet var innen rekkevidde. De ansatte var pyntet, elegante blomsteroppsatser preget museet. Her ble billig pappvin og plastglass bannlyst. Etter noen år kjøpte museet 500 design-vinglass, og folk kunne få påfyll. Jålete og unødvendig pengebruk vil noen si, men åpningene på Lillehammer Kunstmuseum ble en snakkis og utgjorde noe nytt og annerledes i byen.

På de første åpningene jeg hadde kom det et snaut hundretalls publikum. Det vokste raskt til et sted mellom fem og åtte hundre. Da Arve Tellefsen spilte på Killi Olsen utstilling kom over tusen. Det samme på Frans Widerberg-åpning. Sentrale nasjonale fagpersoner, dronning, biskop, statsråder, ambassadører har holdt åpningstaler. Musikalske innslag har vært ved kjente profesjonelle musikere. Lillehammer Kunstmuseum ble etter noen tid den kunstinstitusjon i Norge med flest årlige presseoppslag. Det er helt sant! Og slik kunne jeg fortsette…. Etter årtusenskiftet «satte» museet seg, og til tross for at vi ikke gjentok oss, ble vi relativt forutsigbare. Det er viktig å poengtere at det hele hadde ikke kunne utviklet seg så positivt uten entusiasme og støtte fra selve byen.

Nå er det over for mitt vedkommende, men dere blir ikke helt kvitt meg. Bokmanuset om Malerisamlingen og Kunstmuseet blir ferdig før jul med utgivelse over nyåret. Jeg har sammen med to kollegaer bygd opp en historisk fotosamling om storbyliv og urbanitet (finansiert av Sparebankstiftelsen). Den blir vist på Lillehammer senhøstes neste år og den kommer til å få stor internasjonal oppmerksomhet.

Jeg kom til Lillehammer fylt med entusiasme og pågangsmot og skulle raskt flakse videre på karrierestigen. Jeg valgte å bli. Det har ikke vært noe dårlig arbeidsliv. Takk for meg!

Svein Olav Hoff, tidligere direktør ved Lillehammer Kunstmuseum