For noen dager siden skrev jeg et leserinnlegg i GD med tittelen "Liberalistisk økonomisk politikk truer velferdsstaten". Her skrev jeg blant annet at vi må kontinuerlig ta grep for å forbedre den norske velferdsstaten, men virkemiddelet er ikke å privatisere den. Vi må også komme oss bort fra målehysteriet og i stedet gi de ansatte mer tid, tillit og ressurser til å videreutvikle tjenestene til det beste for brukerne. Bort fra dokumentasjonskrav som innrapporteres, men aldri leses.

Dagen etter kan jeg lese at førstekandidaten til Rødt i Lillehammer, Øyvind Aamodt sår tvil om min troverdighet fordi jeg hevder dette nært opp til valgkampen. Årsaken til manglende troverdighet finner Aamodt i ulike politiske reformer innført med Arbeiderpartipolitikere i spissen. Den logiske slutningen til Aamodt er altså slik; hvis et politisk parti har satt i gang en reform, i dette tilfelle effektiviseringen av offentlig sektor på 80-tallet, så må alle kommende politikere i dette partiet forsvare reformens forutsette og uforutsette konsekvenser.

Ikke nok med det. De nye politikerne må for all fremtid forsvare alle forgreininger, forlengelser, og eventuelle andre politiske partiers utvidelser av disse reformene, i all ettertid. Ellers er ikke representanten troverdig! Bevare meg vel. Trenger vi da ny politikk, eller for den slags skyld, politikere med egne meninger, justert etter nye tider og erfaringer med gamle reformer?

Det er veldig fristende å snu blikket mot Aamodt med samme logikk. Dra opp partiets udemokratiske og voldsromantiske tendenser, men jeg skal ikke gjøre det, fordi jeg følger ikke det rasjonale Aamodt har lagt til grunn. Istedenfor kan jeg informere Lillehammer Rødt om at Lillehammer Arbeiderparti har fremmet følgende forslag til landsmøtet i Arbeiderpartiet: ”New Public management som styringssystem for offentlige tjenester må avskaffes og erstattes av tillitsreform.” (vil samtidig minne Aamodt at Rødt selv har vært med på å innføre tillitsreformen i Lillehammer, med Arbeiderpartiet i posisjon)

Jeg er sikker på at vi går ut igjen fra landsmøtesalen i Arbeiderpartiet med en arbeidslivsuttalelse som begrenser bruken av individuelle måleparametere og heller sier at vi ønsker å gi ansatte mer tid til å utføre og videreutvikle tjenesten og faget. Det er vilje til å rydde opp i dokumentasjonshysteriet å finne bedre løsninger for reell medbestemmelse og medarbeiderdrevet utvikling. Jeg er for det, jeg tror de ansatte er for det, og jeg er rimelig sikker på at partiet Rødt også er for det. Derfor finner jeg det ytterst underlige å skyte på de en er enige med. Kanskje er det protestpartiets arvesynd? Etter Aamodts logikk, ja. Er det logisk, nei.

Les også: Er Trosholmen troverdig?

Les også: Velferdsstaten trues av liberalistisk økonomisk politikk