Å få til noe i dag må være som å gjennomføre et hinderløp i en labyrint på en minelagt hengemyr.» Vedkommende som skrev dette i GD-debatt er vel «sint ung mann», og så ung at han ikke har sett utviklingen av Norge fra industriland til oljeland.

«Oljeeventyret» begynte med store oljefunn under Nordsjøen for ca. 50 år siden. Per Kleppe var «raus» finansminister i 70-åra: Han finansierte motkonjunkturpolitikk med å ta opp store statslån, som skulle nedbetales med framtidige oljepenger. Dermed ble det mindre arbeidsledighet i Norge enn i andre land; men det ble også sterkere kostnadsvekst her. Sysselsettingen i Industrien stagnerte etter 1965, og gikk bratt nedover fra 1980.

For 40 år siden var det høy oljepris på verdensmarkedet. Da var en TV-journalist relativt ofte i Dagsrevyen: Han fortalte om nye oljefunn, og eventyrlige verdier nede i den norske sokkelen. Folk flest trodde på det han sa, så det ble store forventninger om framtida. Samfunnsvitere begynte da å snakke og skrive om Norge som «etterindustrielt» storsamfunn. Med det mente de at vi ikke lengre ville trenge konkurransedyktig industri; for vi kan importere varene vi trenger fra land med noe lavere kostnadsnivå, og betale for all import med eksport av bare to varer; jordolje og naturgass!

Med oljerikdom fikk både rikspolitikere og planleggere «tilbakelent» og avslappet holdning til kostnader: Det ble brukt noe tid og penger til planlegging av ny hovedflyplass (for Østlandet) i temmelig kupert landskap ute på Hurum-halvøya (mellom Oslofjorden og Drammensfjorden), og Stortinget vedtok at den skulle bygges, med kostnader som ville blitt «skyhøye». Det var vel noen eldre politikere som fortsatt var kostnadsbevisste, og fikk flyttet det prosjektet til et sted som er egnet for storflyplass; Gardermoen.

Et annet eksempel på denne holdningen til kostnader er mer nærliggende i både tid og rom: Intercitytriangelet, med dobbeltspor for tog med høy hastighet i tre retninger ut fra Oslo, og nordover helt til Lillehammer: Over Tangenvika (langt sør i Stange) er det planlagt lang og dyr jernbanebru, for å spare et minutt eller to kjøretid mellom Hamar og Oslo. Er hensikten å gjøre pendling mellom bolig i Hamar og arbeidssted i Oslo til aktuelt alternativ, som likt mye annet kan finansieres med oljepenger?

Uten kostnadsbevissthet kan det beste bli «det godes fiende»: Helge Rud skriver om det som kalles sykehusstriden i Innlandet, som begynte med at Sykehuset Innlandet HF ble etablert med administrasjon i den fjerde Mjøsbyen, Brumunddal. Det var opprinnelig meningen å erstatte det trange sykehuset på Hamar med et bedre sykehus i/ved Brumunddal; men politikere og særlig planleggere hadde mye større ambisjoner, så det ble planlagt stort Mjøssykehus der. Etter sterke protester fra mange kommuner i tidligere Oppland fylke, måtte storprosjektet flyttes vestover til hoveddelen av Mjøsa; ved Mjøsbrua og det store industristedet Moelv.

Det har etter hvert vist seg at Mjøssykehuset er et lite seriøst prosjekt, så lenge Helse Sør-Øst RHF prioriterer to nye sykehus i Oslo (for å avløse Ullevål som er landets største), foran ett nytt i Innlandet. Dermed er vel lite realistiske forventninger om flott Mjøssykehus til hinder for utvidelse og oppgradering av det gamle fylkessykehuset på Elverum, så det kan avløse det trange lokalsykehuset på Hamar?

Jo Heringstad, Ås