Det finnes gode grunner til å beholde utmarksbasert husdyrproduksjon i fjellbygdene

Dersom husdyra slippes tidlig og sankes seint, vil mye av produksjonen baseres på ressurser vi ellers ikke kan utnytte, samtidig som kulturlandskap og skjøtselsavhengig biologisk mangfold ivaretas, skriver Anders Bryn.

Dersom husdyra slippes tidlig og sankes seint, vil mye av produksjonen baseres på ressurser vi ellers ikke kan utnytte, samtidig som kulturlandskap og skjøtselsavhengig biologisk mangfold ivaretas, skriver Anders Bryn. Foto:

Av
DEL

aktuelt

Kjøttforbruket i Norge har skutt i været. FNs klimapanel (IPCC) anbefaler en omlegging av landbruksproduksjonen til mer plantebasert kosthold, for å bremse utslipp av klimagasser. Dette er et skritt i riktig retning, men det finnes gode grunner til å beholde utmarksbasert husdyrproduksjon i fjellbygdene og Nord-Norge.

Mer enn klimagasser: Albedo

Debatten om kjøtt og klima går varmt i mediene, seinest i NRK 21. oktober, hvor undertegnede ble intervjuet om albedo-effekten. Albedo beskriver evnen landoverflaten har til å reflektere sollys. Åpne grasdekte arealer har høy albedo, særlig om vinteren og våren, hvor snøen reflekterer mye av sollyset. Dersom landskapet gror igjen med busk og kratt, og dette stikker opp av snøen, så reflekteres langt mindre sollys. Utmarksbeiting i fjellbygder og Nord-Norge, som holder vegetasjonen nede, vil derfor sørge for at mindre energi absorberes. Den samlede albedo-effekten knyttet til utmarksbeiting er imidlertid vanskelig å beregne. Sannsynligvis bidrar effekten til at husdyrproduksjon med utmarksbeiting i fjellstrøk og Nord-Norge er mindre negativ for klimasystemet enn det som ofte rapporteres. Men vi mangler representative data og relevante studier som kan belyse sammenhengen mellom beiting og albedo. At albedo-effekten i seg selv er stor, er det liten tvil om. Men debatten bør handle om mer enn albedo og klimagasser.

Hvorfor ikke bare kjøpe maten fra utlandet?

Matproduksjonen i Norge tjener mange formål, hvorav det fremste er å dekke innbyggernes behov for mat. I tillegg dekker den landbaserte matproduksjonen flere andre formål: matvaresikkerhet, arbeidsplasser, distriktspolitikk, ivaretakelse av jordressurser og kulturlandskap for å nevne noen. Å basere seg på å kjøpe mer av maten fra utlandet vil derfor ha store konsekvenser i Norge. Men det vil også ha konsekvenser der maten importeres fra. Matproduksjon er per definisjon ikke klimanøytralt – verken i Norge eller andre steder. Det er derfor mer et spørsmål om hvilke konsekvenser matproduksjonen har der den produseres, og om den er effektiv i forhold til det lokale ressursgrunnlaget.

Perspektiver for omlegging

Artikkelen i NRK fokuserte mye på metan, jordkarbon og albedo i forbindelse med husdyrproduksjon. Selvsagt interessant, men langt viktigere er det at matproduksjonen i Norge sees i sammenheng med de største globale utfordringene, for eksempel: 1) utryddelse av arter og ødeleggelse av økosystemer; 2) menneskeskapte klimaendringer, forurensing og forsøpling; 3) overforbruk av arealer, ressurser og energi; 4) fattigdom, befolkningsvekst og skjevfordeling av ressurser og mat; 5) spenninger mellom kulturer og nasjoner. Disse globale utfordringene henger sammen, og de må løses i sammenheng. Men hvordan kan landbruket i Norge bli en del av løsningene? Det er svaret på slike spørsmål som bør styre utviklingen av landbruket i Norge, og det krever både kunnskap og styringsvilje.

Ressursgrunnlaget i Norge

Det er liten tvil om at det er mer energieffektivt å produsere plantebasert mat, enn det er å produsere kjøtt. Men det forutsetter egnede jordressurser og klima. Tilfredsstillende arealer for slik produksjon i Norge finnes i hovedsak i på Østlandet, Sørvestlandet og i Trøndelag, samt i noen lavereliggende dal- og fjordstrøk. Jordbruket i disse regionene bør sannsynligvis dreies over mot produksjon av plantebasert mat, samtidig som kjøttforbruket reduseres. Omkring 96 % av arealet i Norge er imidlertid utmark, hvorav 40 % ligger over skoggrensa. I disse dal- og fjellbygdene og i Nord-Norge vil det være god ressursutnyttelse med husdyrproduksjon, dersom den er basert på bærekraftig utmarksbeite og lokale fôrressurser. Dersom husdyra slippes tidlig og sankes seint, vil mye av produksjonen baseres på ressurser vi ellers ikke kan utnytte, samtidig som kulturlandskap og skjøtselsavhengig biologisk mangfold ivaretas. Slik produksjon vil også hindre gjengroing i seterlandskapet og dermed være gunstig med hensyn til den etter hvert så mye omtalte albedo-effekten.

Omlegging etter bredere prinsipper

Vi bør ta diskusjonen om ressursutnyttelsen i det norske landbruket kan optimaliseres etter andre prinsipper enn i dag. Både myndigheter, bønder og forbrukere bør generelt rette langt mer fokus på hvordan maten produseres. Matproduksjon og selvforsyning handler om mer enn hvor mange kalorier som produseres i Norge. Det handler blant annet om hvilke ressurser som benyttes i produksjonen, hvor innsatsfaktorene kommer fra og hvilke «fotavtrykk» disse setter, hvilke konsekvenser import fra andre land har, og om produksjonen er bærekraftig i et videre perspektiv. Det er innenfor slike rammer det norske landbruket bør utvikles, hvor utfordringene globalt ivaretas i løsningene. Derfor handler dette om mer enn å være enten for eller i mot produksjonen av kjøtt i Norge. Og det handler om mer enn klimagasser og albedo.

Klima og kjøtt


- I 2018 lå gjennomsnittlig årlig kjøttforbruk (engrosforbruk) per innbygger på over 80 kg, inkludert grensehandel. I 1989 lå forbruket på rundt 54 kg. Import av kraftfôr og kjøtt har også økt. Dette fører til større utslipp av klimagasser i andre land.

- Selvforsyningsgraden ligger i dag på rundt 50 %, men dersom kun norske fôrressurser inkluderes, ligger den på 42 %. Inkluderes fisk har vi en dekningsgrad på rundt 90 %. Men da mister vi store eksportinntekter, og det er et lite troverdig scenario at så mye av kostholdet skal bestå av fisk.

- Kilde: Helsedirektoratet: Utviklingen i norsk kosthold 2018

Anders Bryn, førsteamanuensis ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi, Ås

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags