Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Lukta, lyden og synet av folk på og langs Grimsdalsvegen har gjort vegen til ei barriere som hindrer villreinflokkene med simler, kalver og småbukk å vandre mellom beiteområdene. Samtidig forsyner vi oss litt mer av herlighetene både på og omkring 2000-meters toppene i Rondane. Folk på farten stenger villreinen inne på for små områder. Imens snakker vi om vår egen bruk av fjellet som en selvfølgelighet, om den retten vi har til å nyte alt hva vakkert er, og om at tilgangen til alt dette også i fortsettelsen skal være så enkel og effektiv som mulig.
Villreindebatten er egentlig mange debatter. Best kjenner vi den debatten som handler om dragkampen mellom lokale interesser, som regel med lokaldemokratisk ryggdekning fra et kommunestyre, og staten. Kall det gjerne «det statlige overformynderiet». De mange dragkampene har hatt ulike utfall, men lokaldemokratiet har vunnet noen viktige seire. En av disse seirene har sikret lokal innflytelse i nasjonalparkstyrene. Og nasjonalparkstyrene har mye av makta mellom himmel og jord i sine respektive områder, der de sitter og skal ivareta en rekke gode formål, nedfelt i forskrifter.
Ordføreren ville stoppe arbeidet: – Jeg har fått nok
De lokale interessene og den lokale innflytelsen er viktig. Først og fremst fordi det gjennom generasjoner er ervervet kunnskap om de verdiene som nasjonalparkene skal sikre, og ikke for å gjøre disse områdene til parker for masseturisme og treningsanlegg for moderne fysisk fostring.
Likevel; det gagner neppe en truet villrein eller annen natur at ordførere sitter i disse styrene. Å forvalte en verneforskrift og samtidig være den som skal drive kommunalt tiltaksarbeid, lukter av rollekonflikt på mils avstand. Det er sympatisk å "unne folk" fjellets goder, men sommerens rapporter om dyr som ikke tør krysse veg bekrefter de sterke faresignalene fra den store undersøkelsen om kvaliteten på villreinens beiteområder.
I debatten om tiltak for å bedre kvaliteten på villreinens leveområde, bør politisk lederskap dreie seg om å erkjenne at folk på farten er problemet, og om å peke på tiltak som begrenser og styrer denne trafikken til mindre sårbare områder. Også i egen kommune. Også der det kan bety null vekstmulighet for etablert næringsliv, og kanskje til og med redusert eller endret næringsaktivitet.
La gjerne jakten på de høye toppene og folk på terreng- og elsykler stå som et symbol på den moderne trusselen. Vi snakker ikke lenger om bærekraftig, forsiktig bruk og naturnytelse. Den første som taper på dette er altså villreinen, og rapportene om flokkdyret som ikke kom seg over Grimsdalsvegen bekrefter med tydelighet hva som skjer.
Den unike, opprinnelige villreinen i Rondane er ikke bare en truet art vi har et særskilt ansvar for, også lokalt. Den er en symbolart. Rødlista er full av arter og organismer vi ikke ser, ikke aner hva er, og heller ikke forstår viktigheten av. Reinsdyret kjenner alle. Villreinen er synlig og begripelig. Om den avmagres og ikke klarer vinteren fordi den ikke kommer fram til et godt nok sommerbeite, eller om sykdom får spre seg fordi vi har gjort leveområdene for små, ser alle hva som skjer. Det vil være lett å forstå hvorfor, og det vil være lett å plassere ansvar.
Knapt noe er mer ødeleggende for omdømmet til dal og døl enn om det ikke gjøres noe for lette presset på villreinen nord i Rondane. Det handler ikke om å frata folk nytelsen av utsikt og fjelluft, men om å erkjenne at heller ikke i uendelige fjellområder er det plass til alt og alle.
Nå er det viktigere å sikre villreinen for ettertida, enn å lage betre DNT-stier.
Vi hadde forventa meir av ordføraren i Sel
