«For bygda handler kjøttdebatten om mer enn idealistiske holdninger. Det handler om overlevelse.» skriver Kathrine Lunde i sin kommentar i GD 12. mai. Ja, det gjør det. Og ikke minst i Innlandet, hvor grunnlaget for kommersiell dyrking av grønnsaker ikke er særlig godt i konkurranse med bedre strøk av landet. Så når det er snakk om bedre selvforsyning av plantekost, så er det neppe her det vil skje. Med unntak for poteter, kanskje, men da er det jo ikke konkurransen med kjøtt som er problemet, men at forbrukerne heller vil ha ris og pasta.

Les også

Måtte bordene bli dekket med noen flere grønne retter

Det som er unikt for matproduksjonen i Innlandet, er de gode forholdene for produksjon av melk og kjøtt. I uminnelige tider har svært mye av landets kjøtt og melkeprodukter blitt produsert nettopp her. Når så den offisielle fortellingen i samfunnet endrer seg slik at det lyder et taktfast mantra om at «rødt kjøtt er usunt og et klimaproblem», og de politiske krefter begynner å agere etter det, så innebærer det et kraftig rødt varsellys for hele landbruket i Innlandet, og i det meste av landet for øvrig.

Om rødt kjøtt er et problem, så er også melk et problem. Og for både rødt kjøtt og melk så dekker produksjonen nå knapt nok bare vårt eget behov her til lands. Skal forbruket av dette reduseres betydelig, så må også produksjonen reduseres kraftig, som igjen vil føre til en kraftig reduksjon både i antallet husdyr og gårdsbruk. Den reduksjonen vil neppe skje på Jæren, for si det sånn. Det vil med stor sannsynlighet resultere i en katastrofe for Innlandsbygdene, for både næringsliv og bosetting. For hva slags mat skal vi ellers produsere her? Ryper og villrein – som begge står på rødlista? Og hva slags grunnlag skulle det eller være for bosetting her, enn jord- og utmarksbruk? Gruvedrift og vindmølleparker for det grønne skiftet?

Fortellingen om at rødt kjøtt både er usunt og klima- og miljøskadelig er ikke sann. Likevel har den fått status som en sannhet. Det er faktisk ikke slik at vi blir sunnere eller landbruket mer klimavennlig av å spise mindre rødt kjøtt, eller kjøtt for den del. Likevel blir vi nå på et syltynt faglig grunnlag fortalt det om igjen og om igjen til de grader at snart alle ser ut til å tro det. Dette er et farlig narrativ for både helse, miljø og nasjonal selvforsyning.

Det har oppstått en hellig sannhet om det røde kjøttet – kjøttet fra drøvtyggerne – som ikke får bli utfordret på noen som helst måte. Og alle vi som enten ikke tror på det eller vet på et faglig godt grunnlag at dette overhodet ikke kan stemme, blir raskt stemplet som kjøttfråtsende og usunne klimafornektere og miljøvandaler. Eller i beste fall unyanserte, som om EAT-idealet er nyansert.

I den pågående debatten om de nye nordiske kostholdsrådene trer det heldigvis fram en annen fortelling også, men alle innvendinger fra fagfolk med én fot eller mer i landbruket blir dessverre glatt avfeid. De som leder dette arbeidet framstiller seg selv som vitenskapelig etterrettelige, mens alle som har motforestillinger er visstnok påvirket av økonomiske interesser, særlig det som kalles «kjøttindustrien». Når hørte vi tilsvarende om «planteindustrien», den som pløyer opp mark, avliver alle naturlig forekommende arter med gift og suger grunnvannsreservoarene tomme verden over for å forsyne deg med mer korn- og sukkerbaserte ferdigprodukter, adamame (soya)-bønner, avokado, nøtter, planteoljer og næringsfattig salat? For ikke å snakke om plantebaserte, kjøttfrie hamburgere?

Denne stadige «vi har jo ikke vondt av å spise mer grønnsaker»-argumentasjonen i et forsøk på balansert framstilling er totalt meningsløs. For det er jo ikke det det dreier seg om.

Rødt kjøtt og grønnsaker er jo ingen motsetninger – det er et både og, da de spiller to helt ulike roller i kostholdet. Selvfølgelig skal vi kunne spise grønnsaker så mye vi orker, og den som vil være veganer kan da absolutt være det. Men de fleste av oss kan ikke klare å vedlikeholde god helse gjennom livet uten mer av viktige proteiner fra kjøtt og eventuelt melk fra beitende dyr enn det som forslaget til nye kostholdsråd vil anbefale. Og vi bor i et land hvor det kun er mulig å ha et velbalansert kosthold på egne ressurser om vi tar i bruk våre gras- og beiteressurser til matproduksjon. Ja, faktisk er det slik over nesten hele verden ellers også, da gras – og beiteressurser er den eneste matressursen som er naturlig tilgjengelig året rundt, via beitedyrene. Men hvem får egentlig vite det når det aldri blir belyst og problematisert i media?

Ulf Ullring, Gausdal, biolog og naturforvalter