Det haster: Demokratier er truet, velferd svekkes - EU må reformeres

Av
DEL

aktuelt

«Det er tiår der ingenting skjer og uker der tiår skjer» er et berømt Leninsitat som passer godt på høsten 1989. Murens fall 9. november 1989 ga frihet til 100 millioner øst- og sentraleuropeere som hadde vært bak jernteppet.

Like før nyttår 1989 toppet Japans økonomi og siden har den stagnert. Vesten mistet sine to konkurrenter om globalt hegemoni, og troen på egen fortreffelighet og økonomisk teori har knapt sviktet siden.

Høsten 1989 og tilpasningene de siste 30 år definerer fortsatt vår tid, men det er usikkert hvor lenge. Hendelsene fulgte raskt etterpå med Tysklands gjenforening i 1990, Maastrichttraktaten i 1993, og østutvidelsen i 2004 og 2007 (Romania og Bulgaria).

Vi ble fortalt at Øst- og Vest-Europa hadde samme syn på demokrati, union og nasjonalstat. Vi ble fortalt at fri flyt globalt skulle bli lønnsomt for alle land. Vi ble fortalt at fri flyt i skulle føre til sunn utveksling og flytting mellom øst og vest i Europa i en form for balanse. Vi ble fortalt at de fire friheter skulle gjøre alle rikere, demokratiet sterkere – og middelklassen større. Vi ble fortalt at forskjellene i Europa raskt skulle bli mindre.

Situasjonen er motsatt. Demokratiet er truet i flere land i Europa, samarbeidet i EU slår sprekker, middelklassen minker, arbeiderklassen føler seg sveket, samtidig som det økonomiske grunnlaget for velferden reduseres.

Vanlige folk er klemt mellom internasjonale selskaper som optimaliserer skatt, investeringer og arbeidsplasser i ulike land- og en fri flyt som presser arbeidsmarkedet ned og boligmarkedet opp.

EU har ikke greid å skape vekst og trygghet verken før eller etter finanskrisen og migrasjonskrisen 2015 forsterket problemene. Eliten har sviktet og folket ønsker nye eliter.

Den viktigste økonomiske og sosial utjevningen i samfunnet skjer i arbeidsmarkedet. Når utstasjonering, bemanningsbyråer og utflagging av tjenester til land med lavere lønninger øker fra verftssektoren til transportbransjen, brenner det et blått lys også for vår modell.

Samtidig er store deler av f.eks. norsk fastlandsindustri avhengige av lave kraftpriser fra forurensningsfri vannkraft. Norge er et samfunn med høye lønninger og lave kraftpriser, det vi får fra EU er lave lønninger og høye kraftpriser.

Tidsskriftet «The Economist» gjennomfører med jevne mellomrom en vurdering av hvilke land som er best «å bli født i». I 1988 var de fire største EU-landene blant de 10 høyeste på denne listen og Vest-Tyskland og Frankrike var hhv. to og tre.

I 2013 derimot var ingen av dem tilbake. Derimot var den toppet av Sveits, etterfulgt av Australia og Norge, mens Tyskland var falt til 16. plass og Frankrike var ned på 26. plass.

Samarbeidet bør bygges på sterke restriksjoner av fri flyt av arbeidskraft mellom land med inntektsforskjeller over 30–40 prosent, kanskje bør det innføres kvoter, statlig arbeidsformidling og forby bemanningsbyråer.

Den felles jordbrukspolitikken bør oppheves slik at vanlige familiebruk med rimelig lønnsomhet kan utgjøre ryggraden også i framtidens europeiske stater.

Strategiske nasjonale økonomiske sektorer bør kunne skjermes for å sikre skattegrunnlag, eierskap og utvikling. Finans- og bankvesenet bør ha begrenset utenlandsk eierskap. Kapitalflyten må begrenses da dette ikke kompatibelt med sterke demokratier. Euroen bør oppløses.

Dette vil bli å nærme seg De Gaulles visjon om «Nasjonenes Europa» framfor en europeisk føderalstat, og ta utgangspunkt i det europeiske samarbeid mer i form av EEC på 1960-tallet. Noe som var en vellykket strategi for å skape dagens velstand.

Og det haster – folkets tålmodighet og tiden med billige penger er begge i ferd med å renne ut. Mangel på frivillig reform kan igjen gjøre Lenins ord aktuelle.

Chr. Anton Smedshaug, daglig leder Agri Analyse

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags