Gå til sidens hovedinnhold

«Det skal ikke stå på penger», gjelder ikke lenger

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Noen puster lettet ut, andre må åpne en ventil for å lette på det trykket som er skapt av manglende gjennomslag og støtte fra partiet som skulle være deres nærmeste. Ap har sørget for flertall for å parkere debatten om å splitte Innlandet fylke, og indignasjonen ligger tjukt utenpå når Sp-politikere skal beskrive hva de tenker om hjerteligheten i det rødgrønne ekteskapet i Innlandet for tida. Det er muligens på tide med en familevernfaglig analyse av forholdet ...

Egentlig har ikke regjeringen lagt veldig til rette for reversering. Kommunalministeren fra Sp har gitt korte tidsfrister og knapt med penger til formålet.

I utkanten av Norge, i den nye storkommunen Kristiansand, har det vært stor uro og aktiv motstand i de gamle småkommunene Søgne og Songdalen. Departementet vil bidra med 100.000 kroner til konsekvensutredning, og 100.000 kroner til folkeavstemning. Kristiansand kommune har funnet ut at en utredning vil koste minst 1,3 millioner, og det siste valget i Kristiansand kostet 5 millioner. Regjeringens småpenger rekker altså ikke i nærheten av langt nok.

Reverseringen er med andre ord underfinansiert, og valgkampens «Det skal ikke stå på penger», gjelder ikke lenger. For kommunen(e) koster oppsplitting dermed trolig mer en det smaker, og etter hvert kan vi gjøre opp et politiske regnestykke som blir omtrent slik: Regjeringspartiene har holdt sitt løfte om å åpne for skilsmisser, men med noen unntak blir det meste slik det var før valget. Og greit er det, tenker nå jeg.

Retorisk har de siste ukers debatt om hva som bør skje med Innlandet vært en liten katastrofe. Meningsmostandere har blitt beskyldt for å ha et tvilsomt, demokratisk sinnelag. Man har diskutert folkeavstemning i visshet om at innbyggernes ja eller nei ikke gir svar på et eneste av alle de spørsmål som må besvares i forbindelse med en skilsmisse.

Av politikere kan vi kreve at de viser inndekning når de vil bruke mer penger til gode formål. Av folket ved folkeavstemning kreves intet. Det paradoksale, er at kravet om folkeavstemning er sterkest blant politikere som også klager mest over at de økonomiske rammene er for trange. Hvilken ramme og hvilket politikerliv ser de for seg med en kommune- og fylkesstruktur basert på en rekke folkeavstemninger?

Det måtte bli støy langs denne vegen. Under det skinn av enighet som preget Ap og Sp siste del av Erna Solbergs regjeringstid, ligger det nytenkende politikere i begge partier. Omtrent som løvetann på tur til å sprenge seg igjennom asfalten, venter de på en mulighet til å tenke høyt. Det får de ikke før regjeringen setter strek for omkampene om kommune- og regionreform.

Mens vi venter, kan vi hver for oss gruble på hvordan vi skal møte det faktum at antall innbyggere i alderen 20-66 år per eldre over 80 år mer enn halveres fram mot 2040. Dette er realiteten for flere kommuner i Gudbrandsdalen, og utviklingen har to umiddelbare konsekvenser: Det blir mindre penger til å finansiere grunnleggende og dyre velferdstjenester, og det blir vanskeligere å finne den arbeidskrafta som må gjøre den jobben med å ta seg av oss som ikke helt og fullt kan løses av ny teknologi.

Jeg puster litt lettere når fylkestinget 7.-9.desember endelig lukker denne boka. Ap skal drøfte saken i sitt representantskap lørdag. Fylkestingsgruppa er delt omtrent på midten, men det er oppsiktsvekkende dersom representantskapet konkluderer med noe annet enn det fylkestingsgruppa endte med. Ei heller var det noen i fylkesutvalget som satte foten ned da fylkeskommunedirektøren tirsdag orienterte om status for ombyggingen av kontorlokaler for sentraladministrasjonen. Hadde man hatt det minste tro på at dette ender i skilsmisse, hadde man vel satt foten ned for slik pengebruk?

Hvis Sp i fortsettelsen er opptatt av regional demokratiutvikling, kan de forsøke å dra Ap med seg inn i et forsøk med valgkretser. Gi dalførene trygghet for at de har stemmer inn også i framtidige fylkesting ved å prøve nye modeller framfor gamle. Den demokratiske utfordringen i Innlandet handler ikke om at det er langt fra Skjåk til Hamar, men om at noen regioner blir svakere representert etter hvert som befolkningskonsentrasjon rundt Mjøsa bare blir sterkere. Slike utfordringer ville ikke blitt det grann mindre om vi hadde gått tilbake til et Oppland mindre enn det vi hadde.