Det handler ikke om beløpet. Det er beskjedent selv for en by med bunnskrapt kasse. Det handler om signalet, hva man går for og hvem som går for det. Det sies at det skal være en gave til byens 200-årsjubileum. Men Lillehammer er en by med snart 30 000 innbyggere. Det store flertallet, vil jeg påstå, føler ingen begeistring for en kunsthall. Det store flertallet er mest sannsynlig lite interessert i bildekunst. Hadde det vært interessert, ville tilstrømningen til Lillehammer Kunstmuseum vært noe større enn tilfellet er i dag. Det er sjelden stinn brakke!

Så la oss nærme oss realitetene. En kunsthall er en gave til et lite mindretall. Noen vil kalle det kultureliten. Det skal jeg la være, men jeg forstår hva de mener.

Det blir hevdet at en kunsthall vil tiltrekke seg et større publikum som vil tilbringe tid i byen og legge igjen mer penger. Det skal gi økte skatteinntekter til kommunen. Den har vi som har nådd en viss alder, hørt før. Vi tror ikke på den.

- Nå er det distriktenes tur, sier direktørene Audun Eckhoff, Jostein Skurdal og Nils Ohlsen. De har forlest seg på Hurdal-erklæringen og mener tydeligvis at Lillehammer er en by i distriktet. Den er ikke det. Lillehammer er en sentralt beliggende by nord på Østlandet, så nær hovedstaden at enkelte foretrekker å pendle framfor å bosette seg. Du kan nokså greit ta toget, oppleve Oslos museer og gallerier, gå på restaurant og være hjemme i Lillehammer før midnatt samme dag. Så distriktene, nei, den tror jeg ikke Slagsvold Vedum går på!

Lillehammer Kunstmuseum er i dag en del av Stiftelsen Lillehammer Museum. Det er en stiftelse hvor staten ved Kulturdepartementet, har fire av åtte styremedlemmer. Lillehammer har ett medlem. Staten utnevner styreleder og nestleder.

Stiftelsen Lillehammer Museum omfatter som kjent flere museer og dikterhjem og er i kraft av sin størrelse, men ikke bare, en dominerende aktør i byen og byens kulturliv. Dette er ytterligere forsterket etter at Lillehammer Kunstmuseet ble en del av stiftelsen.

En kunsthall på Stortorget i tilknytning til Kunstmuseet, men i praksis styrt fra Maihaugen, vil gi en ubalanse i byen og byens kulturliv og åpne for en innflytelse og et press mot de politiske beslutningstakere, som jeg forutsetter det vil bli tatt de nødvendige grep for å unngå. I klartekst bør for ikke å si må, en kunsthall føre til at Lillehammer Kunstmuseum igjen får tilbake sin selvstendighet som museum og organisasjon og med det, et styre og en ledelse som har de nødvendige egenskaper og faglige kvalifikasjoner som kreves til en så omfattende og krevende utfordring.

Gunnar Tore Larsen, Lillehammer