Gå til sidens hovedinnhold

«Det var den beste av tider, …»

Artikkelen er over 1 år gammel

Aktuelt Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


«Det var den beste av tider, det var den verste av tider. (…) Det var vårens håp, det var vinterens fortvilelse», skrev Charles Dickens i romanen To byer (1859).

I dag, når korona-krisen har rammet oss, befinner Norge seg i den beste av tider. Vi har et moderne helsevesen og et oljefond å ta av.

Men det er den verste av tider siden 2. verdenskrig, som de færreste av oss har opplevd.

To verdier blir viktige å løfte fram under denne krisen: Solidaritet og rettferdighet.

Solidaritet betyr gjensidighet; én for alle, alle for én. Den svake kan forbedre sin situasjon ved å være i samme båt som den sterke, og den sterke vil også ha en forsikring om hjelp den dagen det trengs.

Fellesskap, samhørighet, barmhjertighet og gjensidighet er navnet på de fire veggene som bygger en solidarisk livsholdning.

Den svenske skuespilleren og forfatteren Tage Danielsson sa det en gang slik: «En droppe droppad i livets älv, har ingen kraft till att flyta själv. Det ställs ett krav på varenda droppe: hjälp till att hålla de andra oppe!”

Livets elv renner i dag gjennom alle land i hele verden, men de farligste strykene er i de fattige landene.

Rettferdighet var ved siden av visdom, mot og måtehold en av de fire kardinaldydene i den gresk-romerske antikken. De eldste tekstene om rettferdighet handlet om hva som var rimelig gjengjeldelse når en forbrytelse ble begått. «Men skjer det en skade, skal du bøte liv for liv, øye for øye, tann for tann, …», het det i Moseloven.

Jesus utfordret dette prinsippet, da han i Bergprekenen oppfordret oss til å gjengjelde ondt med godt og elske våre fiender. Etter hvert begynte man også å spørre om hva som var rettferdig når det gjaldt fordeling av penger, makt og muligheter i et samfunn.

Noen mente at det var mest rettferdig at de som ytte mest også burde få mest, mens andre argumenterte for at man skulle yte etter evne og få etter behov.

Den 87 år gamle inderen Amartya Sen, også kalt «de fattiges filosof», fikk i 1998 nobelprisen i økonomi. Han mener at heller enn å forsøke å definere hva som er et perfekt rettferdig samfunn, bør vi arbeide for å fjerne åpenbar urettferdighet.

Vi må ikke vite det optimale kaloriinntaket for et menneske før vi hjelper en som sulter. Sen tror ikke at frie markeder kan ordne alle samfunnsproblemer. Virkelig frihet for alle forutsetter at det offentlige engasjerer seg både i helse og utdanning. I dag ser vi hvor rett han har.

Sen er uenig med dem som mener at vi bare handler ut fra snever egeninteresse. Vi motiveres også av medmenneskelighet, rettferdighet, sjenerøsitet og solidaritet. Og blikket må alltid være rettet mot dem som står nederst på den sosiale og økonomiske rangstigen.

Jeg tror Sen ville ha vært enig med vår egen Ivar Aasen: «Til Lags aat alle kann ingen gjera; det er no gamalt og vil so vera. Eg tykkjer stødt, at det høver best aa hjelpa den, som det trenger mest.»

I disse dager – og i all framtid – bør vi lytte både til Amartya Sen og Ivar Aasen!

Inge Eidsvåg, Lillehammer