To sauebønder i Skjåk og Lesja har fått nok. Etter flere år med store tap til jerv, og uten tegn til at forvaltninga endres, har de kastet inn håndkleet og søkt om omstillingsmidler. Kjell Egil Ramstad i Skjåk får 2,5 millioner for å legge om til drift med ammekyr og mjølkeproduksjon, mens Erik Bakken i Lesja får 2,8 millioner når han kvitter seg med alle dyr og går over til ren grasproduksjon.

Rovdyr har i årevis skapt problemer for bønder. Mest kjent er problemene bjørn og ulv har skapt i og rundt rovdyrsona, men store tap av beitedyr er også et problem andre plasser. Forståelsen for situasjonen hos politikerne i hovedstaden synes frustrerende liten. Så lenge godt kjøtt kan serveres på en tallerken, virker det mindre interessant å være bevisst på hvordan den havner der.

Sauebønder blir ofte beskyldt for å være mest opptatt av erstatning per sau. Både Ramstad og Bakken skulle helst fortsatt som sauebønder, begge to, men de orker ikke lenger. Økonomi er en faktor for alle som jobber for å tjene penger til livets opphold, men kritikere og rovdyrforkjempere virker å glemme at bønder er glade i dyra sine - og at det er en enorm belastning å år etter år måtte sanke kadavre i fjellet.

Slik forvaltninga er blitt er det svært krevende å drive med beitedyr en del plasser i landet. Jerv og andre rovdyr er og bør være en del av vår natur, men vi må sørge for en forvaltning som ikke tømmer landets beste beiteområder for produksjonsdyr og bønder. På ene sida er vi opptatt av matproduksjon, lokalmat og kvalitet i alle ledd, men samtidig er det til dels liten forståelse for at rovdyr gjør det krevende å fortsette tradisjonsrik beitedrift.

«Ja takk, begge deler» er nok drømmen for mange politikere, men det lar seg ikke gjøre. Skal for eksempel sauebønder i norddalen kunne drive i framtida, må jervebestanden reguleres i større grad - og da må det større vilje og mer penger til.