I middelalderen het det at «byluft gjør fri». Det å flytte eller rømme til byen var et symbol på å unnslippe føydalismen som preget det europeiske kontinentet fram til slutten av 1700- tallet. Den franske revolusjon ble et vendepunkt i 1789. I Norden var den klareste forbedringen opphevingen av stavnsbåndet i Danmark i 1788.

Byene har gjennom århundrer vært preget av stor økonomisk dynamikk og mulighet for etablering av ny virksomhet, store markeder, mange møteplasser og rom for entreprenørskap. Livlige gatebilder der vanlige folk kan eie og drive virksomhet, og der det er mulig å etablere seg også for dem med normal inntekt, har vært både målsetning og situasjon.

Slik er det i stadig mindre grad i dag. Sykepleierindeksen viser at de med dette inntektsnivået bare kan kjøpe 3 % av leilighetene i Oslo. Ikke minst fordi de store pengene nå flyter inn i et boligmarked uten reguleringer, der alt skal løses med skatt. At store investorer kjøper leiligheter som investeringsobjekter, eller at leiligheter blir hotellrom gjennom Airbnb er tilsynelatende helt greit, bare eiendomsskatten øker.

Vi ser et bybilde i stor endring

Nå brukes pengene som kommer inn i storbyene i stadig mindre grad grad til forbedring av sosial infrastruktur som skoler, idrettsplasser, fritidsklubber, felles svømmehaller/-utebad, teatre og konsertsaler. Tvert i mot: Både lokale og nasjonale myndigheter bruker pengene på store prestisjeprosjekter, fra bybane og trikk i Bergen og Oslo til flytting av nasjonale institusjoner som Ullevål sykehus, Nasjonalmuseet og NRK. Oslo vest og Bærum vil på sin side hjemsøkes av et gigantisk utbyggingsprosjekt til 40 milliarder rundt Fornebu de neste ti årene.

Vi ser et bybilde i stor endring: Parkeringsforbud i indre by, stengninger av veier og avkjøringer og fjerning av p-plasser, samt stadig nye bomavgifter. Dette svekker handelsstanden i mange områder og bidrar til at mange føler seg mindre velkomne. Samtidig presser koronatiltakene frittstående butikk- og restauranteiere inn i konkurser. Det er visst lettere å finne kompensasjonsordninger for de store enn de små. Våre storbyer kjennetegnes av store penger, store prosjekter og store kjeder.

Livet utenfor byen framstår med større muligheter særlig nå som byenes tjenesteproduksjon og kulturliv er i knestående

Dette er jo en del av en større vestlig trend, der vanlige folks entreprenørskap blir vanskeligere og boligene dyrere. Koronatiltakene forsterker dette, og utflytting skjer nå i stor skala fra byer som New York, Los Angeles og London. Og prisene stiger i pendleavstand.

Livet utenfor byen framstår med større muligheter særlig nå som byenes tjenesteproduksjon og kulturliv er i knestående. Når varer igjen framstår som mer framtidsrettet enn tjenester, og vareproduksjonen i all hovedsak legges til småbyer og tettsteder der boligene er rimelige, friheten større og mulighetene økende relativt sett, ligger det an til tyngdeforskyvning.

Mye tyder på at dette tiåret kan bli distriktenes og forstedenes tiår, der netthandel erstatter pressede bybutikker, og rimeligere lokaler utenfor byene vinner. «Bygdeliv gjør fri» kan bli dette tiårets slagord, og Oslo kan igjen skrumpe som byen gjorde på 1980-tallet. Men det forutsetter at bygdene ikke gjøre byenes feil, dvs. satsing primært på fysisk framfor sosial infrastruktur og avvikling av reguleringer på eierskap til jord og skog framfor reguleringer som muliggjør eier- og entreprenørskap for de mange. Samfunnssuksessen vil være reelt like muligheter i hele landet (særlig digitalt), velfungerende markeder og økt verdiskaping der vekst i produksjon av varer og tjenester i Fastlands-Norge vokser oss ut av oljeavhengigheten.

Trenden taler for nok et skifte fra etterkrigstidens stabilitet, der byens økende innskrenking av personlig og økonomisk frihet og myndighetenes kontrolliver vil skape muligheter andre steder.

Christian Anton Smedshaug, daglig leder, Agri Analyse