Takk til ansatte ved Lillehammer kunstmuseum som endelig fikk sluppet ut katten og i det minste gitt oss en antydning om hva de har gjennomlevd disse fire årene. Om de mener vi burde få ta del i dette, vet jeg ikke, men uansett så har vi fått det med GDs hjelp (16.06). Det er viktig og riktig.

Det kom ikke som noen overraskelse. Det var varslet og ventet. Det måtte gå som det gikk. Når kompetanse, ydmykhet og respekt, erstattes med inkompetanse, hovmod og det totale fravær av menneskelig forståelse, er resultatet gitt. Det er uansett hvilke midler man måtte ta i bruk, ikke mulig å riste kunstmuseet inn i den museumscocktailen de har blandet i hop på Maihaugen, uten å påføre det samme kunstmuseet betydelig, men forhåpentligvis, ikke varig skade. De som tror, mener for ikke å si, insisterer på det motsatte, har vikarierende motiver.

Lillehammer kunstmuseum var en profilert og selvstendig institusjon med en udiskutabel nasjonal posisjon og utstillinger som til tider nådde ut over landets grenser. Det betyr ikke at alt sto bra til ved Lillehammer kunstmuseum. At museet ikke hadde behov for en prosess som åpnet for nye løsninger, en om nødvendig, ny eierstruktur, mer likeverdige samarbeidspartnere som kunne gi et bedre grunnlag for en framtidig utvikling og drift. Forutsetning måtte være at kunstmuseets autonomi ikke ble svekket og at museets egenart ikke ble kraftig redusert, som er tilfellet etter årene under Stiftelsen Lillehammer museum (Maihaugen), ifølge de ansattes uttalelser i den rapporten som foreligger etter Forskerforbundets arbeidsmiljøundersøkelse. En rapport styret og ledelsen på Maihaugen valgte å hemmeligholde. At de trodde de skulle lykkes med hemmeligholdet, forteller om en naivitet og uprofesjonalitet jeg ikke trodde jeg skulle oppleve, fra en så stor og veldrevet institusjon. Inntrykket ble ikke nevneverdig bedret av Maihaugen-direktørens møte med GD, hvor de svar som ble gitt, neppe hadde noen beroligende effekt. Direktøren sier: «Det er smertefullt å slå seg sammen. Det har erfaringene med konsolideringsprosesser over hele landet vist i tjue år. Prosessen i Lillehammer er nok i så måte intet unntak». Som om det skulle være en forklaring, nærmest en unnskyldning for det som nå har rammet kunstmuseet og dets ansatte. Det hadde kanskje vært mer naturlig og nærliggende å spørre hvorfor den kunnskap og den erfaring som da tydeligvis var tilgjengelig, ikke ble innhentet før man gikk i gang med tvangssammenslåing og prøysserdisiplin.

Maihaugen er et forbilledlig museum, en helt tydelig godt drevet organisasjon. Men Maihaugen har ikke den kultur, de tradisjoner og de forutsetninger som må være der, for å kunne drifte et kunstmuseum med ambisjoner om å stabilisere seg på et høyt internasjonalt nivå som visstnok er målet, skal vi tro Maihaugen-direktøren. At den samme direktør besitter de nødvendige kvalifikasjoner, kan i beste fall gi en kortsiktig og falsk trygghet uten noen garanti for hva som kan skje ved neste vaktskifte. En langsiktig og forutsigbar løsning må ha kunstmuseet og dets ansatte som sitt utgangspunkt og skreddersys etter kunstmuseets egenart og behov, uavhengig av Maihaugens øvrige drift og struktur. Først da kan vi ha et håp om at institusjonen kan finne tilbake til sitt gamle jeg og bli i stand til å hevde seg i en stadig mer knallhard bransje.

Men før det skjer, må det ryddes ferdig, noe som fortsatt kan ta noe tid, ifølge den omtalte rapport, hvor det slås fast at det stadig er store arbeidsmiljøutfordringer ved kulturinstitusjonen på Stortorget. Om de som er gitt ansvaret for ryddejobben, lever opp til det, gjenstår å se ...

Gunnar Tore Larsen, Lillehammer