Dick Turner fra USA fikk sjokk da han hørte om smilebøylen til Lillehammer-OL. – Det var min oppfinnelse!

Niende desember 1993 er det morgensending på American National Public Radio – det nærmeste du kommer USAs svar på NRKs riksradio.

Radiovert er Bob Edwards:

«Innbyggerne i Lillehammer, Norge, skal lære seg å smile i god tid før de olympiske vinterlekene. Lokale myndigheter sponser smilekurs som en del av forberedelsene til OL som begynner i begynnelsen av februar. Byens myndigheter har faktisk gått så langt som å få utviklet en innretning som de kaller for smileholderen (smilebøylen). Den tvinger selv den mest motvillige munn til å vende seg oppover i et smil. LOOCs direktør for samfunnskontakt, Torill Broch Seeberg sier de bare kort og godt prøver å få de som skal besøke byen og vinter-OL, til å føle seg velkomne.»

Så viser radiotranskripsjonen GD har fått tak i at det følger et intervju med Seeberg der hun avslutter med å si at The Smile Holder – smilebøylen er en gimmick i kampanjen for godt olympisk vertskap blant folk flest.

– Slå på radioen!

Idet radioprogrammet starter, blir kunstneren Dick Turner i Baltimore oppringt av en venn som sier han snart vil får høre noe interessant på radioen.

– Der satt de i studio og pratet om det som rett og slett var min oppfinnelse, forteller Dick Turner til GD.

– Ikke nok med det, nordmennene tok æren for oppfinnelsen!

The Smile Machine var identisk med smilebøylen. To plastkroker til å feste i munnvikene og elastisk bånd til å feste bak hodet. I to år hadde Turner laget produktet som han blant annet annonserte og solgte gjennom New Yorks kulturavis The Village Voice.

Dick Turner hadde laget The Smile Machine som et kunstnerisk salgsprodukt. Det var ment som en kommentar til forbrukersamfunnet. I tillegg til selve smilebøylen fulgte det med en tekst kalt for «The Thirty Points of Ideaism (not Idealism)» og noen fotografier.

– Min idé var å presentere dette som det endelige konsumentproduktet. Et produkt som direkte førte til glede, sier kunstneren og utdyper:

– Kjøpt lykke gjennom materielle ting varer ikke lenge. Mitt budskap er at lykke er noe vi har inne i oss selv. Det gjelder bare å finne fram til den.

Sint brev til ambassaden

Etter radioprogrammet skrev Dick Turner et sint brev adressert til den norske ambassaderådgiveren Tore Tanum i Washington DC. Kunstneren forlangte å få unnskyldning fra nordmennene og offentlig oppreisning som smilebøylens oppfinner – attpåtil truet han med økonomisk søksmål.

– Da ble jeg oppringt fra den norske ambassaden der de beklaget dypt det inntrufne og unnskyldte seg for at nordmennene hadde tatt idéen. De var åpenbart redde for økonomisk søksmål og rettsforfølgelse, sier Turner.

Etter det hørte ikke kunstneren noe mer verken fra ambassaden eller OL-arrangørene i Norge. Selv lot han saken bero. Men siden den gang har det gnagd ham at han ikke har fått anerkjennelsen som smilebøylens oppfinner.

Smilestrikkens far

Hans Christian Medlien var tidlig på 90-tallet tekstforfatter i reklamebyrået Medlien Trampe-Kindt & Partnere AS.

Fra kontoret på Hamar så de mulighetene til å posisjonere seg for oppdrag til Lillehammer-OL. En ting er å ønske seg jobb, men hvordan få det? Det måtte presenteres en god idé.

– Vi hørte OL-president Gerhard Heiberg og arrangørkomiteen nærmest hadde en kampanje for å få befolkningen motivert til å være serviceinnstilte. I reklamebyrået ønsket vi å bevise at det ikke sto så verst til med innlendingen. Det ville vi gjøre med humor og selvironi. Vi kom opp med idéen om smilestrikken – som for ettertiden ble omtalt som smilebøylen, forteller Hans Christian Medlien.

Medlien har ikke tidligere hørt om The Smile Machine som GD forteller om.

– Det skal være sikkert og visst at det ikke var noen amerikaner som sto bak vår idé, sier Medlien.

En prototype av smilestrikken … eller altså smilebøylen, ble i 1993 tatt med til presentasjon i Lillehammer. Til stede var flere av toppene i Lillehammer Olympiske Organisasjonskomité.

– Vurdert ut fra ansiktsuttrykkene i rommet var det mange som var usikre på hvordan de skulle håndtere denne idéen, forteller Medlien.

De lo i LOOC

– Jeg husker vi lo av smilebøylen da vi fikk den presentert, forteller Torill Broch Seeberg som den gang var direktør for samfunnskontakt i LOOC.

– Planen om å sende ut smilebøyler kunne bli til en til en morsom påminnelse om å vise humør og servicevilje. Jeg mener det ble bevilget noe penger til utvikling av konseptet og en prøveproduksjon, sier Broch Seeberg.

Medlien Trampe-Kindt & Partnere bestilte spesialdesignede kroker som skulle gjøres til smilebøyler og distribueres til husstandene i Oppland og Hedmark. Reklamebyrået var innstilt på at dette måtte lanseres på en ordentlig måte. Harald Heide Steen junior i egenskap av «Tyristsjefen» ble leid inn for å lansere strikken i Vikingskipet i Hamar.

– En stund før lanseringen fikk Hamar Arbeiderblad snusen i prosjektet. Der ble det raljert en smule over prosjektet og snart kom resten av pressen etter. Newsweek som distribueres verden over, skrev:

«Norges Lillehammer Olympiske Organisasjonskomite (LOOC) har et problem: Hvordan få tilbakeholdne og alvorlige skandinaver til å se ut som de er glade og imøtekomne når neste års vinterleker arrangeres i februar. Løsningen deres er «smilebøylen» – et gummibånd bak hodet som festes med plastkroker i hver munnvik slik at det blir et glis. Lillehammer Olympiske Organisasjonskomite skal distribuere 100.000 av dem som en del av kampanjen «Smil – du er en turistattraksjon». En kampanje til 120.000 dollar. Selv om smilebøylen var tenkt som en spøk ble LOOC bombardert av klager da den ble kjent for offentligheten. – Folk tok det for alvorlig, sier Torill Seeberg i LOOC»

Trakk prosjektet

Smilebøylen ble i mange av mediene ikke omtalt slik den var ment, nemlig som et humoristisk innslag. Dermed spredte usikkerheten seg hos OL-komiteen på Lillehammer.

– Det endte med at LOOC trakk hele prosjektet, selv om det var ferdig finansiert og plastkrokene var produsert. De skulle bare monteres. Jeg mener det var snakk om 80.000 par. Krokene ble laget et sted i Østerdalen. De ble sendt i retur for omsmelting, sier Medlien.

– Det var vår oppdragsgiver som annullerte prosjektet og ikke vår feil at det ikke ble fullført. Når jeg ser tilbake på det, tenker jeg smilebøylen var en modig idé og et humoristisk forsøk på å styrke selvtilliten til innlendingen, sier Hans Christian Medlien.

– Moralen må være; spøk aldri med humor for de alvorlige, ler oppfinneren.

– Blir husket hvert femte år

Audun Tron var ordfører i Lillehammer under OL i 1994 og styremedlem i LOOC. Han er en av de få som faktisk har en smilebøyle, laget til OL i 1994.

– Den gjør meg interessant hver femte år. I samband med OL-jubileene kommer mediene og vil se på smilebøylen. Antakeligvis er det en prototype jeg har. Jeg husker ikke hvem som hadde idéen eller når den dukket opp. Slik jeg husker det så ble tanken om smilebøyle ganske kontant avvist i LOOC, forteller Audun Tron.

Den olympiske smilebøylen husker OL-president Gerhard Heiberg som en kuriositet og det var ikke noe han eller LOOC fant på.

– Nei slett ikke. Vi var kanskje gale – men riktig så gale var vi ikke, sier Heiberg og ler.

– Jeg kan ikke huske å ha sett en eneste smilebøyle på ordentlig og kan på det sterkeste avkrefte at det var satt av penger til det, sier Heiberg.

Men han er ganske sikker på hvordan myten om bøylen oppstod.

Innadvendte gudbrandsdøler

– Jeg oppfattet raskt at folk i Gudbrandsdalen var trauste og ordentlige mennesker. Samtidig var de ikke veldig utadvendte. De smilte ikke akkurat til alt og alle. Snart skulle de være vertskap for tilreisende fra hele verden, minnes Heiberg.

I forkant ble det arrangert servicekurs for mange av dem som skulle inn i ulike vertskapsroller under OL

– Det vi trenger er at dere smiler i 24 timer i døgnet gjennom de 16 dagene lekene varer!

Det var svaret Gerhard Heiberg ga når han møtte frivillige og andre som spurte hvordan de best mulig kunne bidra til OL.

– Det var jo festlig at noen tok dette med smilebøylen på alvor selv om det egentlig var et idiotisk påfunn, forteller Heiberg som sier det også førte til mye moro.

– Smilebøylen fikk oppmerksomhet i mediene og jeg ble også spurt utenfor Norge. Jeg forklarte at vi ikke delte ut smilebøyler men at nordmennene ville ta imot verden med vennlighet og åpenhet, sier Heiberg.

Gerhard Heiberg hadde mer å bekymre seg for enn eventuelt manglende humør hos vertskapet. Det var nok av kritiske røster til OL. IOC og Antonio Samaranch følte seg heller ikke godt nok behandlet.

– Men så … på åpningsdagen den 12. februar var alle bekymringer som blåst bort. Her var det fem millioner nordmenn som alle ville dette skulle bli så bra som mulig. For en fest det ble! Vi viste verden ekte glede og humør – uten at vi trengte smilebøyle, sier Gerhard Heiberg.

Produsert i 27 år

Siden 1996 har den allsidige kunstneren Dick Turner bodd i Paris der han maler, komponerer musikk og lager film. I 27 år har han håndlaget The Smile Machine, kunstproduktet som han selger for om lag 130 kroner.

– Rett som det er opplever jeg The Smile Machine blir assosiert med Lillehammer-OL, uten at noen vet jeg er opphavsmannen.

Av og til opptrer Dick Turner med performance der The Smile Machine er en viktig del av formidlingen. Senest i desember hadde han en slik forestilling.

– Jeg føler nordmennene i sin tid gjorde smilebøylen til en meningsløs vits uten noen betydning. For meg er The Smile Machine ment å være alvorlig og humoristisk – slik selve livet er, forteller Turner.

Selv reiste ikke Dick Turner til vinter-OL i 1994 men han kunne godt tenkt seg å besøke Lillehammer.

– En dag håper jeg å kunne reise til byen for å gjøre en kunstnerisk opptreden med The Smile Machine. Det hadde vært en drøm!