De privilegerte i en krisesituasjon sitter på hjemmekontor. I et miljø med muligheter for å stenge Covid-19 ute, har hjemmekontoristene de privilegier det er å fortsatt ha inntektsgivende arbeid i ganske så trygge omgivelser.

Det er et liknende tilbud vi har gitt barn og unge i perioden med stengte skoler. Flere generasjoner lærere underviser på digitale plattformer. For noen har den nye tid tvunget seg på fordi det nå ikke finnes noen veg utenom. Og det går bra. I hvert fall for de fleste, på begge sider av det digitale kateteret. Eller tilsynelatende bra.

Den digitale skolen er ikke for alle. Et av de markante skillene, handler om tilgang. Skillet mellom by og land har blitt mindre. Men skillet mellom bygder med god digital infrastruktur forandrer seg lite. Kobbertrådens tid er ikke ute. Der tidligere generasjoners datasamband skal deles på flere, må nødvendigvis det digitale skoletilbudet bli et annet og dårligere tilbud enn hva andre nå får.

Bredbånd har vært valgkampsak. Bredbånd har vært tema i politisk debatt også utenom valg. Regjeringen skilter med at utbyggingstakten har vært høy, mens opposisjonen stadig foreslår mer penger og økt innsats.

Vi kan ikke søle mer med verken tid eller penger

En kritisk situasjon lærer oss nye arbeidsmåter. Den gir oss også en kraftig påminnelse om at det som for mange er selvsagte muligheter, fortsatt er langt unna for andre.

Et sårbart samfunn er avhengig av infrastruktur på så mange områder. Behovet for nettbasert undervisning bekrefter hvorfor høyhastighets nett bør være nasjonal infrastruktur. Den digitale infrastrukturen er altfor ofte gjenstand for spleiselag mellom lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Tre nivåer må nødvendigvis innebære både mer byråkrati og høyere kostnader enn ett. Nå bør vi ha lært at vi ikke kan søle mer med verken tid eller penger.

Klare for en ny, uvanlig uke på jobb: – Det har vært ganske heftig

De sitter i den digitale bakevja – får trøbbel hvis mer enn én bruker nettet om gangen