Gå til sidens hovedinnhold

Digitalt utstyr spiser stadig mer av inntektene til folk

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Årets trygdeoppgjør står for døren. På de siste 7 årene har pensjonistene i snitt tapt 31 500 kroner i kjøpekraft. Nå er det på tide å trekke inn hva offentlige myndigheter digitaliseringsreformer har påført trygdede, sosialhjelpsmottakere, arbeidsledige, lavt lønnede og andre av nye kostnader. I motsetning til politikere/ myndighetspersoner har ikke nevnte grupper gratis telefon, PC’er/ nettbrett og nettabonnement osv gjennom et arbeidsforhold.

Frem til innføringen av markedsliberalismen på 1980-tallet, hadde det offentlige et ansvar for sikre borgerne tilgang på offentlige tjenester.

I dag er det de private markedskreftene – som med politikerne hjelp – styrer det meste av kommunikasjonen til folket. Konkret er befolkningen mer eller mindre blitt «påtvunget» å kjøpe kostbare digitale løsninger (utstyr), nettilgang og abonnement, oppgraderinger mv hos private - for å få tilgang på offentlige tjenester, opplysninger og informasjon. Eksempelvis som NAV, Skatteetaten (selvangivelser og skattekort), Digipost, banktjenester, lokale koronabestemmelser, helseopplysninger, strøm, valgkort, bestilling av pass/ ID-kort, transport, billettbestillinger for å nevne noe.

Om lag 600 0000 nordmenn er pr i dag ikke-digitale. Svekket syn/ hørsel, lese-/ skrivevansker, kognitive evner mv. – gjør at mange er avhengig av pårørende for å kunne betjene digitale hjelpemidler. Hvor mange som berøres av slik ukyndighet er trolig ganske mange. Slike hensyn tar ikke de private markedskreftene, samtidig med at slik markedstilpasning i realiteten har umyndiggjort politikerne og deres muligheter til å gripe inn.

Elektronisk post, vips, og informasjon er i realiteten blitt en form for formynderi. Solgt inn med en markedsføring om at dette handler «frihet» og «forenkling». Markedsmakten, sammen med inflasjonen, er blitt et virkemiddel til fattiggjøring av egen befolkning, fordi en stadig større andel av husholdningsinntektene går til å kjøpe digitale kommunikasjonsmidler, og i profittens tjeneste. På denne måten har det offentlige/ politikerne sviktet i sitt ansvar mht allmenngjøringsprinsippet av offentlige og livsviktige tjenester - til hele befolkningen på like premisser. En politikk som har skapt et utenforskap.

Den gangen Folketrygden ble etablert, mente man at 66% av lønnsnivået man hadde var et passende pensjonsnivå. Den gangen var det reelt små økonomiske forskjeller i landet, folk hadde nedbetalte huslån, og det var fravær av egenandeler, bompenger, eiendomsskatter osv.

Det er definitivt på tide å ta hensyn befolkningens digitale behov ved fastsetting av fremtidige lønninger, trygder og sosiale stønader.

Jørund Hassel, leder Jernbanepensjonistenes Forening - Hamar, Lillehammer