Lillehammer kommune har åpnet døra på vidt gap for ukrainske flyktninger. Stort hjerterom innebærer også en krevende vertskapsrolle. Noen av utfordringene møtte kommunedirektør Tord Buer Olsen ved å ansette en koordinator for å mobilisere frivillige til å ta et tak for flyktningene som bosettes.

Dette mener vi var en god idé. Frivillig innsats vil være viktig på flere kommunale tjenesteområder i åra som kommer, både i Lillehammer og andre steder. Knapt noen vet hvordan kommunene skal lykkes med å mobilisere slike ressurser. Det Lillehammer finner ut gjennom sitt eksperiment, kan ha overføringsverdig til andre tjenesteområder, og det være til å lære av også for andre kommuner.

Kommunedirektøren har hatt det travelt med å få denne koordinatoren på plass. Vi forstår travelheten rundt alt som måtte stables på beina for å ta imot flyktninger. Det er likevel grunner til å dvele ved at kommunedirektøren fyller prosjektstillingen uten å vegen om utlysning.

Vi mener Høyres gruppeleder Oddvar Møllerløkken har rett i at det skal spesielle grunner til for ikke å lyse ut kommunale stillinger. Det faktum at den ansatte også skal jobbe med andre oppgaver enn de som handler om flyktninger, gjør det mer kritikkverdig å velge den snarvegen Buer Olsen har valgt i ansettelsen av Eiliv Furuli. Furuli skal også jobbe med «Ny til og i Lillehammer». Målgruppen er andre enn flyktningene, og det er således vanskelig å forstå kommunedirektørens hastverk.

Furuli har åpenbart relevant kompetanse for de oppgavene han er satt til, men vi får aldri svar på om han ville vært den beste i konkurranse med andre. I stedet fører hans rolle som Ap-tillitsvalgt til spekulasjoner om at dette har vært en politisk motivert ansettelse. Det er dumt for Furuli, det er dumt for Lillehammer kommune, og det gjør det vanskelig å forlenge disse prosjektene uansett hvor god jobb prosjektlederen gjør.