Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
I et klasserom på Lillehammer sitter det en gjeng ungdommer. Elever i videregående skole som har et oppriktig ønske om å hjelpe andre. Elever som ønsker seg en utdannelse inne helsefag, som ønsker seg en fulltidsjobb, god nok lønn og respekt for den yrkesvegen de velger.
Flere av dem strutter av pågangsmot da helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) kommer på besøk. De forteller ivrig om hvorfor de har valgt helsefag, men kritiske spørsmål vitner også om en usikkerhet rundt den yrkesvegen de så vidt har startet på. Enkelte av ungdommene har allerede kjent virkeligheten på kroppen. Etter to år på skolebenken bærer det ut i praksis. De forteller om store arbeidsmengder og stress, men også om glede over å se hvor lite som skal til for at pleietrengende får en bedre hverdag.
Disse ungdommene er garantert å få jobb. Behovet er enormt. I de kommende årene blir gapet mellom dem som trenger hjelp og tilgjengelig arbeidskraft enda større. Helsepersonellkommisjonen har gitt Helse-Norge en smertefull realitetserklæring.
Penger er ikke det største problemet, det er mangelen på folk. En mangel så stor at det er ingen annen utveg enn å senke bemanningskravene. Det vil bli færre ansatte per pasient, de minst viktige oppgavene må velges bort og ikke alle kan prioriteres. Det finnes ingen quick fix. Dette er den harde virkelighet du og jeg vil oppleve de kommende årene.
– Det aller viktigste er å ta dette innover oss. Vi må erkjenne status og stå sammen om å ta begrensende valg, bønnfaller utvalgets leder Gunnar Bovin Helse-Norge fra flere talerstolen denne uken.
Disse ordene må vi dessverre ta inn over oss. Kanskje er en dyster realitetsorientering er akkurat det vi trenger. Falske forventninger eller politiske lovnader som er vanskelig å innfri, vil kun føre Helse-Norge enda lenger ut på viddene. I Norge er vi vant til at det meste løser seg på sikt. Nå er vi faktisk nødt til å senke forventningene. Kanskje har vi godt av det. Av å erkjenne at staten ikke kan løse alt for oss. At vi er nødt til å ta grep for å forebygge god helse, at vi blir i enda større grad nødt til å ta vare på vår familie.
Koronapandemien tvang oss til å endre oss. Helsekrisen vi står overfor er ikke like akutt, men den krever minst en like stor omstilling. Ikke bare på individnivå, men på alle nivåer av Helse-Norge. Vi står overfor nok en krise som det haster å finne de riktige virkemidlene for.
Regjeringens mest lavthengende frukt er helsefagarbeiderne. De elevene som går på Lillehammer videregående avdeling nord, eller på tilsvarende linje i Gudbrandsdalen. Det må på plass rammer som gjør at flere velger denne utdannelsen. Det omstridte Loen-vedtaket fra 1989 har over tid ført til færre helsefagarbeidere i sykehusene. Norsk Sykepleierforbund vedtok at de skulle jobbe for at det kun skulle være sykepleiere, og ikke hjelpepleiere, som skulle jobbe med pasientpleie på de somatiske sykehusene. I dag jobber derfor mange helsefagarbeidere blant annet i hjemmetjenesten, på sykehjem, på bo- og servicesentre. Dersom flere helsefagarbeidere skal jobbe på sykehusene, hvem skal da besøke alle dem der hjemme som må klare seg nesten selv?
Det er duket for en større diskusjon om oppgavefordelingen i hele helsevesenet. Denne diskusjonen må ikke bli en profesjonskamp, men i stedet bidra til bedre samarbeid og oppgaveløsning på tvers.
Helse-Norge er nødt til å få maksimalt ut av hver ansatt. Da snakker vi ikke om å tyne de ansatte enda mer i senk av overtid, men at de bruker kompetansen sin der den trengs.
Helseministeren sier hun ikke er redd for hvordan det vil være å bli gammel. Hun har håp. Selvfølgelig kan ikke en statsråd si noe annet. Det er hennes vakt og Støre-regjeringen sin tid for å bevise at de virkelig tar grep.
Dersom fremtidens helsevesen skal være et helsevesen for alle, ligger det ingen rask løsning på utfordringene hos noe parti. Befolkningsutviklinga er ikke lett å snu. Vi kan ikke belage oss engang på at det private skal ordne opp. Det finnes ikke nok folk. Arbeidskraft fra utlandet har koronapandemien vist at ikke er stabilt nok. Håpet ligger også i denne krisen i samarbeidet.
Kjerkol møtte framtidens helsefagarbeidere: – Dere blir etterspurt
En brutal erkjennelse av at hjelpen ikke vil bli den samme
Kjenner du dødsfrykten, er kun det beste bra nok