Gå til sidens hovedinnhold

Distriktene trenger hyttefolket – og hyttefolket trenger levende lokalsamfunn!

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserinnlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


I julen har millioner av nordmenn reist 1-4 timer fra sin primærbolig i by eller tettbygd strøk, ut til en av Norges 500.000 hytter. Den særnorske hyttekulturen er en av de viktigste motkrefter til avfolking og gjengroing i distriktene – to av Norges største samfunnsutfordringer – og er ikke bare positiv for hyttebrukere og vertskommuner, men for hele nasjonen. Likevel er fenomenet i liten grad medregnet i kunnskapsgrunnlaget for utformingen av samfunnsutviklingen vår. Utmarkskommunenes Sammenslutning USS har utvikling av hyttepolitikk som prioritert arbeidsområde.

Hvordan hadde Norge sett ut uten den enorme forflytningen av folk fra by til land, i helger, ferier, høytider og stadig mer også i midtuken fordi teknologien gjør det mulig å jobbe fra hytta? Hvordan hadde næringsutvikling og verdiskaping utviklet seg i distriktene? Hvordan hadde CO2-regnskapet sett ut dersom hytteeierne i stedet hadde kjøpt feriebolig i Sør-Europa og satt seg på flyet flere ganger i året? Hvordan hadde folkehelsa utviklet seg uten hyttefolkets turer i fjell, kyst og utmark? Og sist, men, kanskje aller viktigst: Hvordan hadde fremmedgjøringen mellom by og land sett ut?

Ved sin blotte tilstedeværelse som utabygds personer gir hyttefolket positive impulser lokalt og viktige bidrag til levende bygder, og motvirker at den kulturelle avstanden mellom by og land øker. Samfunnsforskerne taler om «deltidsinnbyggere» – en kategori mellom fastboende og «vanlige» turister. Moderne familier lever «flerhushjem»-tilværelsen og gir «rekreasjonsmessig byspredning». Hyttefolket er ofte aktive, ressurssterke forbrukere og deltagere i lokalsamfunnene med et ekte hjerte for utvikling av lokalmiljøet. Hyttefolket utgjør et viktig bidrag til driftsgrunnlaget for de tjenester som tilbys både lokalbefolkning og vanlige turister.

Distrikts-Norge trenger hyttefolket og hyttefolket trenger levende lokalsamfunn.

Fritidsboligene ligger til forskjell fra sentralisering av fastboliger, spredt over hele landet og dekker 0,14 prosent av Norges fastlandsareal. Innlandet er landets største hyttefylke med nesten 90.000 hytter – og til sammenlikning 180.000 fastboliger. I arealplanprosesser sorterer hytteutbygging ofte under «andre samfunnsinteresser» og som en motsats til «viktige nasjonale føringer mot nedbygging av natur». Det blir en for ensidig tilnærming. Vi trenger aktive distrikter for å ta vare på viktige naturverdier som kulturlandskapene.

I mange distriktskommuner er det to-tre ganger så mange hytter som fastboliger – men vi snakker fortsatt folketall fremfor brukertall. Dette gir implikasjoner for offentlig tjenesteproduksjon – beredskapstjenester som brannvesen, ambulanse- og legevakttjenester, politi, men også andre typer lovpålagte tjenester som f.eks. hjemmesykepleie og barnevern dimensjoneres, lokaliseres og finansieres i stor grad ikke ut fra de reelle behovene og hvem som har disse. Småkommuner med lavt folketall, aldrende befolkning og dermed liten skatteinngang, har utfordringer med å finansiere systemet også for deltidsinnbyggerne. Eiendomsskatt er eneste skatten man kan ta i bruk, men denne lokale beskatningsretten er under stadig press.

Vertskommuner og hyttefolk må i større grad finne sammen, og hyttefolket bør dras mer inn i kommunenes utviklingsarbeid og kommuneplaner. Samtidig tvinger behovet for en nasjonal hyttepolitikk seg frem – basert på et utredningsarbeid hvor de samlede virkninger for berørte lokalsamfunn, natur, miljø og storsamfunn blir kartlagt - til beste for kommunens innbyggere, deltidsinnbyggere, naturmangfoldet og til syvende og sist – hele Norge.

Hanne Alstrup Velure, Lesja, leder av Utmarkskommunenes Sammenslutning USS