Som innbygger, bonde eller næringsaktør i Gudbrandsdalen er det lett å kjenne på mismodighet. Folk flytter, busser går sjeldnere, det koster å produsere mat, høye strømutgifter får lommeboka til reiselivsnæringen til å blø, og det er krevende å legge om til en mer miljøvennlig utvikling.

Rundt oss tegnes et dystert bilde av en klimakrise, sviktende energitilgang, sviktende matsikkerhet, krig og en ustabil økonomi.

Likevel har Distrikts-Norge god grunn til å tenke at det finnes en fremtid, kanskje spesielt i distriktene. For det er nettopp i distriktene og utmarka mye av grunnlaget for den grønne omstillingen finnes. Vi har råvarene, og vi har den fornybare krafta. Det er folk som arbeider i små, mellomstore og store bedrifter i distriktene som skal realisere det grønne skiftet. Yrkesfag legger et viktig grunnlag for å skaffe arbeidskraften vi trenger.

Vi ser flere gode forsøk på å skape noe nytt. Satsingen på bioøkonomi i Innlandet, elementfabrikken på Kvam, busstilbud på Sjusjøen som skal få tilreisende til å sette igjen bilen hjemme, investering i ulike grønne prosjekter med penger fra både fylkeskommunen, banker og energiselskaper.

Det finnes mye kunnskap, utfordringen er innovasjon og nyskaping. Det trengs penger, offentlig satsing og ikke minst et marked som vil og kan bruke penger på nye tilbud.

Med framtidsretta forvaltning, klok næringspolitikk, ansvarlige utbyggere, god medvirkning og investeringsvillige aktører, kan vi bli akkurat det Norge trenger. Så må Distrikts-Norge også sette seg i en posisjon hvor vi får igjen for råvarene vi tilbyr. Det er avgjørende for den nasjonale beredskapen og risikospredningen her i landet i framtida at vi har spredt bosetting. Vi kan ikke stå beskjedent med lua i hånda.