«Dødsbacken» Atle om sklitaklinger på koksbane: – Da harvet du opp hele låret

Reidar Kjæstad, Ole Martin Sjetne og Atle Antonsen i podkast-studio.

Reidar Kjæstad, Ole Martin Sjetne og Atle Antonsen i podkast-studio. Foto:

Han er ingen tidligere storscorer, ingen kretsmester og har ingen rekorder. Men Atle Antonsen var fryktelig god på sklitaklinger og ble omtalt som en «dødsback».

DEL

Atle Antonsen er første gjest i GDs nye sportspodkast «Ett Spark», som lanseres i dag. Du finner episoden nederst i saken.

Den sportsinteresserte komikeren gjester den nye GD-podkasten denne uken og forteller om sin barndom på Lillehammer.

– Det er ingenting som er mer naturlig enn at jeg er her. Med idrettskarrieren jeg har lagt bak meg. For jeg har lagt den bak meg, sier Antonsen spøkefullt.

Nå liker han best å se fotball og langrenn på TV, men han har en idrettsbakgrunn fra Lillehammer. Han spilte fotball med sine klassekamerater og ble omtalt som en «dødsback».

– De trøyene som var størst tilhørte backene. Jeg skjønner ikke helt hvorfor vi ble plassert der da. Men vi fikk lov til å stå der. Jeg hadde ikke så mange talenter, men jeg var god på to ting. Sklitaklinger og å kvitte meg med ballen.

Ett spark!

Slik sett passer Antonsen perfekt inn i podkasten som har fått navnet «Ett Spark». Uttrykket litt mislykkede fotballspillere ofte hører fra trenerbenken om de får tak i ballen.

– Jeg holdt meg trofast til det. Det var eneste grunnen til at jeg kunne holde på, sier lillehamringen.

Dødsbacken Atle Antonsen midt i bildet. Lagfotografiet ble publisert i Dagningen 12. mai 1982 etter at laget hans, Nybu, hadde tapt for Vingar etter straffekonkurranse i Dagningen-cup. Oppgjøret ble ble beskrevet som «høyst dramatisk» i avisen.

Dødsbacken Atle Antonsen midt i bildet. Lagfotografiet ble publisert i Dagningen 12. mai 1982 etter at laget hans, Nybu, hadde tapt for Vingar etter straffekonkurranse i Dagningen-cup. Oppgjøret ble ble beskrevet som «høyst dramatisk» i avisen. Foto:

– Det viktigste for meg var å treffe ballen. Om spilleren røk var det bare en bonus.

Men det kunne være utfordrende å sette inn sklitaklinger på baner som ikke utelukkende besto av naturgress på den tiden.

– Jeg husker koksbana på Sportsplassen. Det var en fryktet bane. Da harvet du opp hele låret etter en sklitakling. Det visste du før du gikk inn i taklingen, forteller han.

– Som en Champions League-finale

Laget som Antonsen spilte for het LFK-Derby, oppkalt etter hvilket lag treneren holdt med. Han spilte til han var 14 år.

– Da ble det for mye. Sene treninger på Stampesletta på vinteren var ikke jeg laget for. Jeg var definitivt den dårligste også.

Hva er din beste sportsopplevelse fra den tiden?

– Det eneste målet jeg husker jeg har scoret! Backene skulle jo ikke være med opp. Jeg sto akkurat på hjørnet av 16-meteren og lagde en sirkel på fem ganger fem meter som var mitt område. I en treningskamp scoret jeg derfra. Jeg bare «mæla» ballen oppover, keeperen fulgte ikke med, og den gikk i mål. Jeg husker det som en Champions League-finale, sier Antonsen.

Han forteller at LFK-Derby var det dårligste laget i byen.

– Vi hadde vel 3-101 i målforskjell eller noe sånt. Men da fikk vi bilde i avisa, sier han stolt.

Hør podkasten nå

Podkasten «Ett Spark» er nå ute på Spotify, Amazon Music og her på GD.no. Den er klar på Apple Podcast om kort tid.

Foruten fotballkarrieren snakker også Antonsen om koronahverdagen, hans mislykkede utbygging av hytta på Fåberg vestfjell og da han kom i avisa på grunn av byens høyeste knapphullsblomst.

Han røper også sin personlige rekord på 60-meter (og den er langt bedre enn Reidar Kjæstads).

Artikkeltags