Synkende melkeforbruk, økende import og konkurransen fra andre norske meierier presser Tine. Melkesamvirket avvikler et produksjonsanlegg i Ålesund, og varsler samtidig gjennomgang av virksomheten ved 13 andre anlegg.

Dette er blodig alvor. For oss handler det om den kanskje viktigste arbeidsplassen i distriktet, og om ca. 150 arbeidstakere i en foredlingsindustri som sørger for at bønder i regionen ikke blir rene råvareeksportører.

Usikkerheten som rammer Tine-anlegg over det meste av landet, møtes foreløpig med lite støy. Kanskje fordi nødvendigheten av tiltak er åpenbar. Fall i forbruk må få konsekvenser. Det samme må økt import. Tine alene har ikke verktøy til å gjøre noe med dette, og i politikken tar alt tid. Etter et par år med heftig debatt om både inntektsnivået i jordbruket og norsk matvareberedskap, ser vi at det er lite vilje til å snakke om hvordan importvernet bør styrkes for å hegne om norsk produksjon. I et beredskapsperspektiv, er ikke noe viktigere enn å holde liv i både bønder og foredlingsindustri.

Meierisjefen på Frya forsøker å mobilisere lokalpolitikere for å få gjort noe med tilskuddene Tines konkurrenter får. Det handler om milliontilskudd som Q-meieriene, Synnøve Finden og Rørosmeieriene nyter godt av, og dermed om penger som dels havner i Q-meieriets vugge i Gausdal.

Les også

Frya-anlegget i fare: – En dramatisk start på dagen

Den historiske og politiske begrunnelsen for ordningen var å gjøre det mulig å konkurrere mot dominerende Tine. 20 år etter at ordningen ble innført, er det åpenbare grunner til å vurdere ordningen med et kritisk blikk. Dersom konkurrentene etter 20 år med tilskudd ikke klarer å stå på egne bein, har dette vært penger på avveie. Tine ber om like konkurransevilkår. Det er et rimelig krav.