Drep oss, herr Skurdal, men ikke med graut!

Av
DEL

debatt 

Lillehammer bibliotek har fått ny sjef, Birgithe Schumann-Olsen. I et intervju med GD 3. juli sier hun at dette var en sjanse hun ikke kunne la gå fra seg. Hun trekker blant annet fram Lillehammers sterke litterære miljø og nevner som eksempler litteraturfestival-by og Unesco-litteraturby.

Det er en interessant uttalelse av biblioteksjefen. Ikke på grunn av det hun sier, men på grunn av det hun ikke sier. Hun nevner ikke Sigrid Undset, hun nevner ikke Bjørnstjerne Bjørnson og hun sier ingenting om Bjerkebæk eller Aulestad. Og - la meg for all del understreke - jeg bebreider henne ikke. Tvert imot, jeg forstår henne. Når man gjør forfattere, for ikke å si nobelprisvinnere, og deres forfatterskap til severdigheter, skjærer dem over samme kammen som et OL-museum, Postmuseum, kort sagt som et museum, ufarliggjør man forfatterskapet i den grad at en påtroppende biblioteksjef ikke ser noen grunn til å ta det med som en del av byens sterke litterære miljø.

Det er interessant, ja oppsiktsvekkende, når vi vet hvilke unike litterære verdier vi har i Undsets forfatterskap, et forfatterskap som leses over store deler av verden, som begeistrer, som det forskes i, og som har sprengstoff i seg til å flytte grenser selv mer enn 70 år etter dikterens død.

Dette forfatterskapet er det vi bagatelliserer med “her-gjorde -hun -ditt og -her -gjorde -hun datt- og- her-satt -hun -og -skrev-til- langt -på -natt”, ispedd små anekdoter som får medlemmene av den lydhøre og begeistrede lille gruppen til å trekke på smilebåndet. Vi har gjort Sigrid Undset til alt annet enn det Sigrid Undset var. Vi har gjort henne til en attraksjon, en hoppbakke, et museum. Og det er ikke pent gjort mot Sigrid Undset.

Bjerkebæk er blitt et eksempel på hva som skjer når frimerker, ol-medaljer, gamle hus og nyere hus, kunst og Bjørnsons hørerør skal styres fra ett og samme kontor og styres med tilsynelatende fast og hard hånd. Når det overordnede mål er at all lønn kan betales ut fra samme konto og toalettpapir kjøpes inn i så store kvanta at det gir redusert pris. Når alt skal inn på det samme sporet, innenfor de samme rammene. Da forsvinner mangfoldet, ideene tørker inn, debatten uteblir og de som kunne bidratt med det nye, det spennende, det provoserende, velger å innordne seg og tier. Når Kunstmuseet spør deg “har vi møttes før” på åttende måneden og kafévertene skiftes oftere enn utstillingene, da er det på tide å si ifra!

Herved gjort!

Gunnar Tore Larsen, Lillehammer


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags