I disse budsjettider diskuteres økt skattlegging av laksebaroner og oljeselskaper, og det diskuteres om «vanlige folk» får det verre eller bedre. Samtidig framstilles det nærmest som en påtvungen dugnad at mange vil få det trangere fordi vi må ta ansvar for å få ned inflasjonen ved å senke kjøpekraften. Mantraet er at «de aller fleste vil greie dette», og så slutter politikerne der.

Hva med de som ikke tilhører «de fleste»? Det er disse som av Statistisk Sentralbyrå omtales som «husholdninger med vedvarende lave husholdningsinntekter». Dette kan leses som en byråkratisk omskriving av fattigdom.

I 2020 tilhørte 11,7% av barna i Norge (115.000) denne gruppa. Det er etterslep i tallmaterialet, men det er ingen grunn til å tro at det er blitt færre etterpå. Her finner vi familier hvor mange f.eks. må sløyfe måltider for å få økonomien til å gå rundt. Det hjelper lite å fortelle barna at det er andre verdier enn penger som betyr noe når en er sulten. I denne sammenhengen er det trist å høre en millionær og statsminister fra Arbeiderpartiet forsvare kutt i sosiale ytelser som er knappe fra før, og det er enda tristere å regne med at kuttene kommer til å bli vedtatt av et solid flertall på Stortinget, uten særlig ramaskrik.

En enkel definisjon på «velferdsstat» har vært at der skal alle innbyggerne ha rett til et verdig liv, definert som rimelig tilgang til bl.a. mat, drikke og bolig. Samfunnsforskeren A. Margalit har definert et «anstendig samfunn» som et samfunn hvor enkeltindividene ikke systematisk ydmykes eller krenkes. Det må forstås slik at alle skal ha rett til et liv i verdighet. Vi er ikke der.

Det er ikke fattigfolk som presser opp renta

I budsjettsammenheng er det småpenger å spare på de foreslåtte velferdskuttene. Norge er ikke i en situasjon hvor vi har for lite penger til disposisjon, vi skal bare kjøle ned økonomien. Og det er ikke de fattige som trigger inflasjonen. Dette dreier seg ikke om økonomi, men om holdninger. Øverlands ord om at «Du skal ikke glemme så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», burde henge over pulten til alle på Stortinget.

Den kommunale sosialtjenesten har hatt et lokalt ansvar. Denne er nå en del av NAV, hvor det virker som om det er blitt vanskeligere å hjelpe de svakstilte. Tilgjengeligheten har f.eks. blitt begrenset. Dette er bl.a tatt opp av FO, fellesorganisasjonen for sosialarbeidere.

Det trengs en dugnad på flere nivåer. Stortinget bør aktivt bidra til å sikre at de som ikke er «de fleste» får midler til det mest nødvendige. Og så forplanter det seg nedover. Noen av de frivillige som driver matutdeling til de fattige må stenge eller begrense virksomheten fordi strømutgiftene er for store. Her kan kommunene bidra. Og så kan vi oppfordre de som står på for de hjelpetrengende til å organisere en ekstradugnad hvor vi som greier strømregninga kan ytre litt ekstra. Frelsesarmeen (og andre) kan kanskje opprette en «julegryte-vippskonto» litt utenom tur?

At nesten hvert åttende barn vokser opp i vedvarende fattigdom er uanstendig politikk i vårt samfunn, og det gir så mange en dårlig start at det er grunn til å tro at det medfører problemer både for de unge fattige og samfunnet på lengre sikt. Omfanget av barnefattigdom tilsier at det er 2-3 i hver skoleklasse i våre kommuner som sliter. Det er ikke bare at de ikke har råd til å delta i bursdagsselskaper, men de kommer også sultne på skolen, til en skole «nær oss». Vil vi det?

Rolf Rønning, professor emeritus, Handelshøgskolen Innlandet – Fakultet for økonomi og samfunnsvitenskap