Gå til sidens hovedinnhold

E6 gjennom Lågendeltaet – et treffsikkert bidrag til naturkrisa

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Lågendeltaet i Lillehammer er vernet som naturreservat. Likevel planlegges det nå vei gjennom reservatet. Alle framlagte trase-alternativer har rammet sentrale verneverdier. Etter å ha jobbet mot utbyggingsplanene i syv år kan vi bare konkludere med at naturen stiller sist i køen når hensyn skal vektes.

Naturforvaltningen i Norge er ikke et vakkert skue. At man ikke respekterer beskyttelsen et naturreservat er ment å gi, er en fallitterklæring. I Norge har det blitt gangbart å overkjøre naturvernbestemmelser også der uerstattelige naturverdier står på spill. Verneområder er opprettet for å bevare unike naturkvaliteter for ettertiden. En utvikling der myndighetene stadig prioriterer utbygging - også i naturreservater - er kritisk uheldig og fører til en utvikling der vi mister deler av vår viktigste naturarv.

Det investeres i nye vegprosjekter som aldri før. Følgelig er det ingen overordnet målsetting her til lands om å bremse på bilbruken. Konsekvensene av en slik utvikling er altomfattende. For naturmiljøet passer det noen steder bedre å bytte om på ordbruken - fra utvikling til avvikling. Natur har blitt en salderingspost i Norge. Utviklingen er alt annet enn bærekraftig - et forslitt uttrykk som må bety at man ikke forringer naturen for fremtidige generasjoner. Områder bygges ned og ødelegges. Skal man få til en reell bærekraftig utvikling må adferd og forbruk tilpasses naturens begrensninger. En motorvei gjennom Lågendeltaet viser på en svært konkret måte hva som skjer når overordnede målsetninger om å spare noen minutters kjøretid blir styrende.

I begynnelsen argumenterte NOF for å legge den nye E6 traseen parallelt med den eksisterende, men når vi hele tiden ble møtt med kravet om fartsgrense på 110 km forsto vi etterhvert at dette var noe av det verste som kunne skje i forhold til strandsonen og de svært fuglerike mudderbankene sør i deltaet. En firefelts motorveg med hastighet på 110 km krever ufattelig store arealer.

Det vedtatte vestalternativet, med en bruforbindelse mot Hovemoen på rundt 500 meter, er ornitologisk sett noe mindre skadelig. Med denne løsningen unngår en andre inngrep i deltaet, samtidig som noen store kraftledninger (som i dag krysser deltaet) kan kables i brua. Likevel, dette er ei «punktering» av et unikt deltalandskap som blir til hinder for trekkende vannfugl opp og ned langs elva. Med denne utbyggingen får Lågendeltaet naturreservat sin femte bru innenfor en strekning på åtte kilometer! Vi greier ikke å stanse tapet av naturmangfold på denne måten.

En annen konsekvens ved utbyggingen - som er viet for liten oppmerksomhet - er den storstilte nedbyggingen av strandarealene i Mjøsa. Over lange strekninger sørover fra Lillehammer foreligger planer om turvei/sykkelveg på utsiden av E6 traseen, dvs. på fyllmasser fra vegutbyggingen. I tillegg til stor menneskelig forstyrrelse vil sprengstein, brådypt vatn og manglende kantvegetasjon sette den biologiske produksjon ut av spill. Vi snakker her om mange kilometer hvor det ikke vil være grunnlag for oppfostring av et eneste kull med vannfugl, og større og større områder forandrer økologisk karakter.

Martin Eggen og Jon Opheim, Norsk Ornitologisk Forening (NOF)