Seks år gamle Edvin var saman med besteforeldra sine på Moasetra på Kvamsfjellet då han vart akutt sjuk under kveldsmaten. Få timar etter, døde han av hjernebløding på veg til Rikshospitalet.
For dei næraste eit tap så brått og brutalt at det ikkje let seg fatte.
No har forfattaren Therese Tungen frå Kvam, gitt ut boka om sonen sin; om kor sårt ho saknar han og kor krevjande det er å kjenne på den botnlause sorga. For henne og dei andre i familien.
Boka vert presentert som ein elegi, ein sorgesong som i dette tilfelle varer ved gjennom eit heilt år. «Snu deg» er vond å lese, men òg vakker og varm.
Therese Tungen er ein etablert forfattar. Ho har gitt ut to kritikarroste novellesamlingar. Ho har også vore bokmeldar i Klassekampen og Morgenbladet. No arbeider ho som forlagsredaktør i Samlaget.
Tapet av sonen skjedde ein kveld i august for halvanna år sidan. Barna Edvin og Idun var på sommarferie hos besteforeldra sine, først i Steinkjer, seinare på Kvamsfjellet denne sommaren, medan mor Therese og far Bår fullførte oppussinga av bustaden på Sagene i Oslo.
Da alvoret melde seg på fjellet, vart Edvin i hui og hast køyrt til legekontoret på Vinstra og så direkte med ambulansehelikopter til Rikshospitalet.
Truleg døydde 6-åringen idet helikopteret landa.
«Eg lover. Eg skal gje deg Edvin, slik han var. Men først må eg fortelje om slutten», skriv Tungen ved starten av boka.
Ho vender seg direkte til lesaren.
Det er sterkt å følje familien frå den første telefonen kjem til det går opp for dei kva som verkeleg har hendt. Å erkjenne eit så smerteleg tap, er meir enn eit menneske kan tole, vil mange seie. Men det skjer altså, om ikkje ofte, at barn går bort i tidleg alder og at foreldre, søsken og familie må finne vegen ut av mørke og meiningsløyse.
Tungen finn meining i å skrive og har mot og styrke til å gjere det. Gjennom boka lar ho kjensler og krevjande kvardag kome til språk, godt språk i dette høvet. Vi får høyre starten, fleire gonger får vi høyre starten; korleis Edvin tek seg til hovudet da han, systera og syskenbarna sit saman med besteforeldra ved kveldsmatbordet. Han har lært seg å slå hjul på jordet om dagen. No auar han seg. «Hjernefrys», seier han, før han må legge seg ned. Skiftevis varm og kald klut på panna frå omsorgsfulle besteforeldre hjelp ikkje.
Frå legekontoret på Vinstra vert han sendt med luftambulanse til Rikshospitalet.
Så er det unge livet over.
Tungen er tett på når ho beskriv familien sin og korleis dei har det etter tapet av den gløgge, livate guten. Sjølv om ho navigerer i den mest private og intime sfære, synest det ikkje som om ho held noko tilbake. Ho skriv om alt, og løfter opp temaet sorg på ein måte som gjer det relevant for lesaren sjølv om dei færraste av oss har røynsler som er så smertelege. Tungen les litteratur om temaet, ho låner bøker og søkjer på nett og skriv inn referansar til greske og bibelske mytar om døden og dødsriket. Ho deler dei nattlege draumane sine med oss. Heile vegen er temaet korleis ein skal kome seg gjennom den ultimate smerta det er å miste eit barn.
«Eg var ei mjuk pute som folk kunne kviskre omsorga si inn i», skriv Tungen om korleis ho tidvis kjende det når kretsen av familie og vener stilte opp for å støtte. Det gjorde dei stadig.
« Eg såg Edvin ligge død i kapellet på Ullevål, i den svarte hettegenseren med kvit skrift på brystet: Harry Potter, laga på Sentrum Hjørnet i Kvam», skriv ho ein annan stad. .
Og vidare: «Etter kvart flytta sorga seg innover, seiv inn i kroppen, åt seg inn i beina. Det med den vonde huda gjekk over. I staden kjente eg at kjevane stivna. To og ein halv månad seinare fekk eg vondt i ansiktet, heile fjeset. Sorga fyller heile kroppen».
Og så er det vesle Edvin da. For boka er meir enn ein sorgesong. «Snu deg» er og eit portrett av ein aktiv og vaken gut som alltid hadde mykje å gje i det stutte livet sitt. Ein gut som hadde grønske på olabuksa og under føtene heile sommaren. Som var slagferdig og full av humor under den lange luggen sin. Men som òg var sårbar. Som tenkte på døden og snakka om døden, slik ungar gjer. Som enkelte gonger ikkje kjende seg bra nok. Ein gut som gledde seg til sjuårsdagen sin.
«Eg trur du er meir glad i meg enn eg i deg», seier han i ei vakker passasje. Edvin er på veg til å lausrive seg, ligg i senga og snakkar fortruleg med mor si. Han tøffa seg også, banna stygt somme tider også, minnast mora. Ein av dei siste dagane han levde var han på ein liten gåtur med besteforeldra. Brått var han ikkje i følgjet lenger. Det synte seg at det som hefta han var eit gjørmehol. Edvin hadde sparka av seg støvlane ved Salmakerkvea og gått berrbeint uti for å plante fotavtrykka sine på fjellet han var så glad i.
Alltid eigne påfunn. Det var slik han var.
Tungen har sans for detaljar. Sonen hennar levde som han hadde det travelt, skriv ho ein stad; som han måtte suge inn alt der og da.
Det er grunn til å tru at det å skrive denne boka har vore viktig for forfattaren. Kanskje heilt nødvendig. Det ligg terapi i slikt. Når det er sagt, treng det ikkje bli god litteratur eller god lesnad med slike utgangspunkt. Tungens forteljing om korleis ho slit med å navigere i kaoset etter sonens død er dels skrive med skjønnlitterære grep. Handlinga dreg seg fram og attende på dynamisk, organisk vis med stutte og lange tekstbolkar om kvarandre. Det fungerer godt, sjølv om boka ikkje hadde tapt på å bli stramma litt inn enkelte stader. Men resultatet blir bra, for Tungen spenner ein større himmel over dei private røynslene sine. Ho syner gjennom mytar og sagn korleis det å gi slipp på dei døde har opptatt mennesket til uminnelege tider.
Det gjer vondt å lese deler av denne boka. Men ved vegs ende, er det mest varmen som sit att. Far Bår, mor Therese og syster Idun har mange rundt seg. Som støttar. Dei har ressursar til å bera og ressursar til å legge frå seg børa. All støtta dei får gir dei høve til å sørge på sitt vis. Og reise seg på sitt vis. Når tida kjem. «Tanken på å stivne i sorga får meg til å grøsse», skriv Tungen ein stad mot slutten. Stivna sorg vil ho ikkje leve i. Står det eit piano i kråa i stua, skal det ikkje støve ned.
Og så når den mørke vinteren slepp taket skriv ho ein aprilmorgon i dagboka si, sju månader etter tapet:
« Eg skal tole å bera døden din. Eg skal bera den med rak rygg, det skal eg tole. Eg skal tole at du døydde».
Som bokmeldar kan eg ikkje anna enn å takke for følje gjennom eit smertefullt landskap. For nokon er landskapet litt kjent, men det er likevel godt ikkje å vera åleine. Og denne ferda har framfor alt varme i seg. Og stor kjærleik.