Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Eg veit du truleg ikkje var der. Ikkje på Otta kulturhus tysdagskvelden og kanskje ensa du ikkje at det var teaterframsyning i Lom onsdag og i Maihaugsalen på Lillehammer torsdag denne veka heller.
Kanskje ender du lett slik eg sjølv gjerne gjer når eg ser at Teater Innlandet er på turne i by og grend. Fattar interesse og tenkjer at dette skal eg sjå. Men så, ja så knitrar det kanskje så godt i varmeomn når kvelden melder seg. Og så held du deg heime. Og gløymer det heile mens du ventar på hendingar som kanskje dreg sterkare fordi det er noko kjent. Kanskje noko du til og med har sett versjonar av før, som repeterer og stadfester. Trygt og godt.
Men altså, denne tysdagskvelden høvde det seg slik at eg sat i salen på Otta kulturhus i møte med eit drama skrive av ein britisk dramatikar og regissør eg ikkje hadde høyrt namnet på før. «Møt meg ved morgongry» av Zinnie Harris har tidlegare vore spela i fleire land. Denne vårvinteren har stykket Noregspremiere i Innlandet, og denne veka har det altså vore i Lillehammer og Gudbrandsdalen.
Heldige dei som tok turen.
Heldige er vi som har Teater Innlandet i nabolaget vårt med jamne mellomrom.
Stykket har vore framifrå meldt i GD. Slik sett er det ikkje grunn til å gå inn i handlinga, heller ikkje prestasjonane til dei to skodespelarane Ine Jansen og Ingjerd Egeberg. Men eg sat altså på Otta kulturhus sist tysdag i ein altfor glissen sal og kjende at eg berre vart meir og meir forvirra og ute av meg av det dramaet eg såg spele seg ut.
Vel heime tenkte eg at dette vil eg dele.
Det vi såg, og som vi sjølvsagt fatta og forstod, var at eit kjærastepar var skylla i land på ei strand etter ei dramatisk båtulykke. Om det var på fastlandet eller om det var på ei øy med hav rundt seg, visste vi ikkje. Og ikkje trur eg dei visste det sjølv heller, dei som delte dramaet med oss denne kvelden. For det var ikkje så viktig. Det viktige er kva som skjer når eit menneske blir overlatt heilt til seg sjølv. Dialogen mellom dei to, ein levande og ein død, var direkte og dels brutal, ja til å le av også, ved nokre høve.
Då alvoret seig på, var det ikkje til å unngå at ein gav seg til å leite etter ein djupare botn enn den folkelege, ja nesten kvardagslege og kamuflerande dialogen på livets yttergrense. For snart synte det seg at det dramatikaren hadde på hjarte var å syne oss kor brutalt det er når ultimate tap slår inn og forvirringa tek over i vårt indre. Slik eg tenkjer, vil Zinnie Harris anerkjenne raseriet til fulle og syne kor viktig det er på veg mot aksept og forsoning. Sjølv kjende eg meg svimmel og framand då eg gjekk ut i vinterkvelden. Det gjorde godt. Det gjorde vondt. Eg måtte samle meg for å forstå kva eg hadde vore vitne til.
Det er lett å tru at vi lækjer oss på hjerte og smerte og berre det. Det ligg i tida vår. Mediene er spesielt glad i den slags fordi det er lett å selje. Og lett å kjøpe. Nesten som pornografi. Det pregar oss. Det pregar samtida vår. Styrken og aksepten til å spele ut det hemningslause raseriet når livets alvor gjev seg til kjenne, må vi søkje i godt teater, ja i kunsten. Og i oss sjølve når motet er der.
Leve raseriet, tenkjer eg etter ein teaterkveld på Otta. I møte med mørkret gryr ikkje morgonen utan det.
