I et debattinnlegg i GD den 9. november skriver Morten Kraabøl følgende: «Faktum er at tap av sau og lam som følge av angrep fra fredet rovvilt er lavt sammenlignet med andre tapsårsaker i fjell og utmark. I 2020 og 2021 ble det gitt årlig erstatning til ca. 15 000 sau og lam som gikk tapt til fredede rovdyr. Til sammenligning var det om lag 85 000 sau og lam som årlig gikk tapt av andre årsaker»

Dette er tall som gjelder for hele landet. Men nå er det nå en gang sånn at det er ikke alle steder i landet der en har like store utfordringer knyttet til rovdyr. Selv i Innlandet er det store forskjeller når det kommer til hvor det er tap til rovdyr. Jeg mener derfor vi bør se på de områdene der det faktisk er rovdyr, når vi skal snakke om de utfordringene dette medfører for beitenæringa. Ikke ta med søyer og lam som blir påkjørt i Agder for å få det til å se ut som rovdyr står for en liten del av tapene, der det faktisk er rovdyr.

I sesongen 2021 var det sluppet 316.365 søyer og lam på utmarksbeite i Innlandet. Av disse ble 14.870 regnet som tapt. Dette gir en tapsprosent på ca. 4,7 %. Så langt så ser det jo temmelig likt ut som landet ellers. Men av de 14.870 som gikk tapt i Innlandet så ble 5470 erstattet som tapt til rovdyr. Dette betyr at 37 % av tapte søyer og lam i Innlandet, ble erstattet som tapt til rovdyr. Videre var det ca. 1700 besetninger i 2021. Men av disse var det «bare» 347 som søkte om erstatning for tap til rovdyr. Det vil si at 20 % av beitebrukerne i Innlandet var de som faktisk hadde utfordringer med rovdyr. Og det er her jeg mener vi må sammenligne tap til rovdyr, og andre årsaker. Og dersom vi gjør det, så vil vi fort se at for de som utfordringer med rovdyr, så er utfordringen faktisk ganske stor. Man kan jo tenke seg hvordan disse tallene hadde vært dersom alle 1700 beitebrukere i Innlandet hadde hatt samme utfordring, eller alle i hele landet, for den saks skyld.

Les også

Ubegrunnet offensiv mot fredete rovdyr

Kraabøl skriver også at naturkrisa nå bør være et anerkjent faktum. Ja, selvfølgelig er den det. Hos artsdatabanken kan man lese at den tredje største trusselen for arter i Norge etter arealendringer og skogbruk er opphørt landbruksdrift. Opphørt landbruksdrift antas å påvirke 513 arter negativt.

Jeg fulgte også livevisningen da WWF kom med Living Planet Report 2022. Der kommer det fram at 69 % av artene i verden har hatt tilbakegang de siste 50 årene. Men så vidt jeg klarer å se, så er jerv, gaupe, ulv, bjørn og kongeørn faktisk blant de 31 andre prosentene på verdensbasis. Altså blir det flere, eller like mange av dem. Også i Norge har alle de store rovdyrene hatt bestandsoppgang siste 50 år. Så ja, vi må gjerne snakke om naturkrise, men da må vi snakke om hele naturkrisa, ikke bare bruke den som et innslagspunkt, for deretter å snakke om arter som faktisk er i framgang.

Og så er det jo et faktum at de 4 store rovdyrene er på rødlista. De er alle vurdert etter D1 kriteriet. For at de skal helt ut av rødlista og opp til kategorien livskraftig må det være over 2000 reproduserende individer av hver art. Hvis vi bruker 2021 tall må vi altså ha 44,4 ganger mer ulv, 35 ganger mer bjørn, 9 ganger mer gaupe og 11 ganger mer jerv for at de alle sammen skal ut av rødlista, slik vurderingskriteriene er i dag. Og hvis det er sånn at det er det som er målet, så kan det jo hende vi får en mer nøyaktig statistikk der vi kunne sammenlignet tap til rovdyr, opp mot andre årsaker. I hvert fall en liten stund.

Enn så lenge er det slik at Stortinget bestemmer, og regjeringen skal utføre. Det er sånn vi i Norge har bestemt at det skal være. Det er derfor bare rett og rimelig at Norsk Bonde og småbrukerlag kommer med en uttalelse om at de ønsker at de som bestemmer holder det de har lovet. At Kraabøl synes det er oppsiktsvekkende at NBS ber regjeringen følge opp et stortingsvedtak synes jeg blir litt rart. Er ikke det jobben til regjeringen å følge opp stortingsvedtak?

Lars Erik Gausen, Ringebu