Gå til sidens hovedinnhold

Eldre pleietrengende, pasienter og brukere betaler prisen

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Jeg kunne antakelig skrevet en bok om mine erfaringer med å falle mellom alle stoler de siste tre-fire årene. Spesialisthelsetjenesten ved Sykehuset Innlandet, og primærhelsetjenesten ved Lillehammer kommune, har byttet på å nappe stolen unna meg og kaste meg fram og tilbake. Nå er begeret fullt og statsforvalteren har fått saken min på sitt bord.

De siste dagene har GD på lederplass og i flere leserinnlegg synliggjort konflikten mellom Lillehammer kommune og Sykehuset Innlandet. Utskrivingsklare pasienter og kommunens manglende evne og vilje til å løse lovpålagte oppgaver, er et sentralt tema. Kommunen har visst en stor andel «problempasienter», mangler kompetanse, sykepleiere og kapasitet. Dessuten omorganiserer kommunen omsorgssektoren – igjen.

De siste tre årene har jeg måttet avlegge en blodprøve hver fjerde uke. Til nå har hjemmetjenesten velvillig tatt prøven og levert den til laboratoriet på sykehuset. Men nå er det full stopp. Hjemmetjenesten vil ikke lenger utføre tjenester som spesialisthelsetjenesten har rekvirert. Hjemmetjenesten besøker meg inntil fem ganger i døgnet, men med alt fra pleieassistenter og helsearbeidere til sykepleiere. Blodprøver må tas av sykepleiere. Dét har kommunen for lite av.

Konsekvensen av nok et sparetiltak kan synes bagatellmessig. Slik er det ikke for meg. Dette vil koste meg og min personlige assistent halvannen til to timer (av- og påkledning, ut og inn av rullestol/bilstol, biltransport til og fra samt ventetid) og tap av tid til trening og behandling med fysio- og ergoterapeut (noe som det allerede er for lite av (ref. nevnte sak hos statsforvalteren)). Alt mens de som fortsatt kan ta prøvene hvis de vil, kommer hjem til meg inntil fem ganger i døgnet ...

Lillehammer kommunen har igjen strammet grepet for å kutte kostnader i omsorgssektoren. Grep som går ut over stadig flere og større utfordringer i sektoren. Samhandling er det i alle fall ikke. Brukerne blir kasteballer og betaler prisen. Skal det virkelig være slik?

Kjell Magne Enget, Lillehammer