Gå til sidens hovedinnhold

Eldreomsorg og Stortorget: Ja takk, begge deler!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg er selvsagt enig i at Lillehammer kommune må prioritere eldreomsorg, at de også må satse på bedret tilbud for kulturskolen, samt selvsagt kunne gi våre barn og ungdommer adekvate og tilfredsstillende skoletilbud.

Men det jeg OGSÅ tror, er at disse «hverdagstjenestene» som hører inn under en kommunes normale oppgaver IKKE behøver å være i konflikt med at man kan ha ideer, drømmer og høytflyvende og spennende vyer på helt andre områder.

I 1894hadde byen ca. 2 000 innbyggere. Da var det noen dristige menn som tenkte at dersom vi prøver, så kan vi få jernbanen fra hovedstaten forlenget til Lillehammer. De fabulerte også om å få elektrisitet i byen. Helt vill var ideen om å bygge et storslått bygg som noen kanskje en dag ville kalle Kulturhuset Banken! Mange sa at «Dette har vi ikke råd til, kommunen har mer presserende oppgaver!» Men det stoppet ikke initiativtagerne, og jammen fikk de investorer og ulike aktører til å tro på ideen og til og med realisere alle disse syke, urealistiske drømmene!

12.oktober 1981 inviterte «to gale menn» fra Lillehammer, Wolfgang Müller og Per Aspesletten og noen få andre, Norges Olympiske komite til møte som hadde som innhold konkrete forslag til nytenkning til beste for Lillehammers fremme. Spesifikt ble ideen om OL på Lillehammer lansert. Lokalavisens kommentar til ideen var: Vi tillater oss å tro at det ikke blir realiteter av slikt. Dette beskrev nok godt hvordan tanken ble mottatt av folk flest i lokalmiljøet. Siden vet vi jo hvordan det gikk. 15. september 1988 var det folkefest i byen da IOC besluttet at OL skulle gå her, og i de neste seks årene var dette Prosjektet med stor P i Lillehammer. OL ble finansiert med statlige midler, kommunens utgifter til prosjektet ble begrenset. Og tro det eller ei, prosjektet ga til og med Lillehammer en stor gevinst i bygg, anlegg og annet, samt en gedigen gevinst i økt merkevareverdi.

Lillehammer har et godt navn, «Lillehammer» har en høy verdi som merkevare som er skapt av hardt arbeid, men ikke minst av nytenkning og kreativitet som har gitt byen oppmerksomhet, omtale og påfølgende status. Sist sommer hadde vi besøk og trafikk blant de beste i landet. Det var trolig mer pga. gjestenes inntrykk av byen fra Litteraturfestivaler, Olympiske Vinterleker, flotte museer og Birken arrangementer enn på deres oppfatning av gode eller dårlige helsehus og skoler.

Hamar fikk forleden dag status som «UNESCO Creative City» innen «media arts», pga. «teknologi-assistert tilrettelegging, produksjon og formidling av kunnskap, kunst og kultur». Lillehammers historie viser at man også her har vært i stand til nytenkning og kreativitet for å gjennomføre prosjekter. Det har startet med lokalt engasjement og finansiering, og har etter hvert skapt begeistring og engasjement i byen. Men med dette som utgangspunkt har det gitt videre oppmerksomhet med tilhørende vilje og støtte til ekstern finansiering.

Samtidig som Lillehammer kommune besørger de normale tjenester til oss «vanlige folk», så kan kanskje en spektakulær utvidelse av Lillehammer kunstmuseum med tilhørende flott tilpasset Stortorget som element i fin Lillehammerarkitektur være en ide?

Svend Strand, Lillehammer