Gå til sidens hovedinnhold

En for lite på vakt

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

"Det er en stor avlastning for oss at dere er her." Jeg sitter ved min fars side. Pappa er på livets siste reise, og ordene kommer fra en av de ansatte på Lillehammer Helsehus, som jeg vil tenke på med takknemmelighet resten av mitt liv.

"Hvordan går det med deg?" En mild hånd på kinnet. Det er rørende for meg som datter å se den ekte omsorgen, hun har for min far.

"Jeg kom inn på rommet 10-15 minutter etter at dere hadde gått i går. Han hadde klart å komme seg ut av senga og hadde falt." Hun ser ned og rister fortvilt på hodet. "Da jeg kom inn… jeg tenkte bare at jeg må si opp jobben min." Hun har tårer i øynene og ser fortvilt ut. Ordene kommer fra et menneske som har vært i pleieyrket i over 30 år.

"Det er ikke din skyld." Jeg prøver å si noen støttende ord, men hun rister bare på hodet og ser trist ut.

"Det er en stor avlastning for oss at dere er her." Det er andre gangen, hun sier de samme ordene, og jeg begynner å forstå at hun virkelig mener det.

"Så fint at dere synes det. For meg er det bare så fint å kunne være her." Jeg smiler til henne.

"Det er middag snart. Vil du ha litt å spise?" Pappa spiser ikke lenger, så de har en porsjon til overs.

"Tusen takk, så snilt av dere, men ikke tenk på meg. Dere har nok å gjøre, og jeg har tatt med litt frukt hjemmefra." Jeg vil ikke være til ekstra byrde for personalet.

Litt senere kommer hun inn med mat til meg. Så er det vaktskifte og litt senere kommer en av de andre fra personalet og ser innom oss. Hun lener seg over senga. "Hvordan er det med deg?" Det er den samme ekte omsorgen for min far.

"Så bra at dere kan være her." Nå begynner jeg å skjønne hva som ligger bak ordene til de som jobber her. Jeg spør:

"Har dere veldig mye å gjøre?"

"Vi er en for lite på vakt. Det blir helt feil å komme på jobb når det er sånn." Jeg fornemmer fortvilelsen bak ordene. "Vi har aldri opplevd slike kutt i bemanning som vi gjør nå." Jeg prøver å forstå.

"Men… er det gamle som ligger og dør alene?"

Hun ser ned. "Det var annerledes før. Da kunne vi leie inn vakter når noen var døende." Hun har vært i helsevesenet i over 30 år og har fulgt utviklingen innefra.

Jeg og min familie har hatt muligheten for å sitte hos pappa på skift den siste tiden. Vi har kunnet ringe på personalet når det var behov for det. Det ble en verdig og fin avslutning på et langt liv, og jeg vil rette en dypfølt takk til det omsorgsfulle personalet på avdelingen. Damer med livserfaring, ekte omsorg, pleie, respekt og medfølelse i blodet. De gjør en viktig jobb og fortjener levelige og verdige arbeidsforhold. Jeg håper at det er sånne mennesker som er der når jeg blir gammel og ligger på det siste, omsorgsfulle og varme mennesker.

Etter mine opplevelser på Helsehuset stiller jeg meg spørsmålet: Hvem tar ansvar for at det er verdige arbeidsforhold i pleiesektoren. Det er grenser for hvor lenge noen kan stå i et yrke hvor man tvinges til å jobbe under forhold som strider mot en grunnleggende indre etikk.

Vi skal alle dø en dag. Einar Skjæraasen visste det da han skrev diktet "Danse mi vise, gråte min sang".

Somme er fattige, somme er rike.
Berre tel slutt er vi jamsis og like.
Vegen er lystig, og vegen er vrang.
Danse mi vise, gråte min sang.

Hilsen en pårørende