Han kjørte meg fra Rikshospitalet til Oslo S en lørdag ettermiddag med sommer i september. Det var folk overalt, trafikken var tett, omkjøringer og kryss hvor det med få unntak, lyste rødt. Jeg tenkte, dette blir dyrt. Her må jeg opp med masterkortet. Da vi stanset foran Oslo S, spurte jeg hvor mye han skulle ha.

-Ingenting, sa den unge sjåføren av afrikansk opprinnelse.

-Ingenting, sa jeg. -Hvordan ingenting?

-Du er en gammel mann, sa han og smilte.

-Nei, sa han. Du har frikort.

Jeg takket for turen, gikk ut av drosja og la kortet tilbake på plass. Jeg hadde en følelse av glede og stolthet. Glede over et fint møte.

Stolthet over å være norsk. Å få bo og leve i dette landet. Så hvorfor så overrasket over en gratis drosjetur?

Jeg kunne ha tenkt at jeg hadde betalt det jeg skulle for å få dette frikortet. Men jeg gjorde ikke det, og jeg tror store deler av verdens befolkning ikke ville ha forstått det resonnementet. Det er først når du er der at du forstår hva du har. Hvor heldig du er, tross alt. Og hvor viktig det er å ta vare på det, styrke det og sørge for at de som er innenfor, de som gjør jobben hver dag, hver natt hele året, har det de skal og må ha for å kunne gjøre akkurat den jobben som vi alle en eller annen gang er så avhengig av.

Det er når livet tar en brutal vendig, når tilværelsen snus på hodet og det du i ditt hovmod nærmest har tatt som en selvfølge, ikke lenger er så selvfølgelig, det er da du skjønner hva det betyr for deg. Når hun står der ved senga di etter en lang nattevakt og spør om du har sovet godt? Om det er bra med deg? Om hun kan få ta en blodprøve, blodtrykket og temperaturen din? Når legen med sin faglige dyktighet, åpenhet og omsorg gir deg den trygghet det er mulig for deg å få, der du ligger.

Det er da, eller når du får tid til å tenke deg om, du forstår hvor feil de tar disse Thatchers disipler med sitt evinnelige gnål om konkurranseutsetting. Hvor sunt det er med konkurranse. Og hvor effektivt, besparende og rasjonelt det blir bare det private får slippe til..

Men du styrker ikke det offentlige helsevesenet ved å tappe det for fagfolk. Ved å tilby leger og sykepleiere betingelser langt over hva det offentlige er i stand til å tilby. Du styrker ikke helsevesenet ved enhver anledning å uttrykke din inngrodde mistillit til det offentlige. En mistillit som om du vil det eller ikke, til syvende og sist rammer dem som er ansatt i det offentlige. De som har godt av mer konkurranse. Som ikke er tilstrekkelig effektive, rasjonelle og besparende. Men der er de ansatte som er det offentlige helsevesen. Det er ikke en abstrakt størrelse du kan si hva du vil om, uten at det får følger

Nei, jeg mener ikke vi skal utelukke privat initiativ, privat deltakelse, også i vårt helsevesen. Men det må skje på den klare betingelse at motivet er et bedre helsevesen. Et helsevesen som tjener oss alle, uansett status og inntekt. Ikke på en måte som beriker noen, hvis fremste motiv er å bli enda rikere enn det de er.

Han hadde rett taxisjåføren. Jeg er en gammel mann. Men ikke så gammel at jeg ikke kan og vil slåss for det jeg tror på. Og jeg tror på et offentlig norsk helsevesen som vi alle kan bidra til å gjøre enda bedre!

Gunnar Tore Larsen, Lillehammer