Et landemerke falt til jorden. Restene knuses og kjøres vekk. Siste kapittel i historien om kornsiloen på Frya er skrevet. Et monument over skiftende landbrukspolitikk og over kornland som ble grasmark, er borte.

Byggverket var aldri et vakkert skue, planlagt og reist på 1980-tallet for å vare evig, uten at vi ofret verken et stort klimaavtrykk eller alternativ utnyttelse en tanke. Undervegs har det vært gjort forsøk med produksjon av fyringspellets på stedet. Biosatsingen endte i skifteretten, og den fortsatt ikke utgamle kornsiloen endte sine dager fordi den ble stående i vegen for annen virksomhet.

Kornsiloer er noe annet i dag enn de var da denne skiftet eier for bare få år siden. Senere har Europas kornkammer Ukraina havnet i krig, og akkurat nå herjer enorme vannmasser med både folk og land etter sprengningen av en enorm demning. Det rammer også matproduksjonen. Det er høydramatisk. Hvor varige skadene er, får vi ikke svar på før vannet trekker seg tilbake.

Her hjemme frykter vi akkurat nå at denne sommeren blir som sommeren i 2018, da varme og nedbørmangel tok knekken på markens grøde. Vi ser at matproduksjonen trues av mer ekstremvær, og vi er kanskje i ferd med å lære ei lekse om at det er viktig å ha en beredskap for det som kan komme av kriser.

Å fremme kritikk noen år etter at et salg er gjennomført, har liten hensikt. Når dagens bønder snakker om både produksjon og lagring av norsk korn, vil det likevel være en unnlatelsessynd ikke å nevne at selskapet som kjøpte eiendommen med kornlager på Frya, kjøpte den av bondeeide Felleskjøpet. Og riving var en del av avtalen. Slik ble rivingsdagen 8. juni 2023 også dagen da bønder møtte seg sjøl i døra.

Så sent som denne uka, la Totalberedskapskommisjonen fram sin rapport, «Nå er det alvor». Der beskrives viktigheten av norsk matproduksjon. Der får vi tydelig beskjed om å styrke vår sjølforsyningsevne, forstått som evne til å dekke matvarebehovet med innenlandsk produksjon og norske råvarer. Og der får vi klar beskjed om å styrke lagerholdet og utarbeide lageroppbyggingsplaner for mat- og fôrkorn, og andre kritiske innsatsfaktorer. Sprengningen og ekkoet fra liene nord og sør for det som var nettopp et kornlager bør bli husket som et tidsskille, og som inngangen til ei tid der vi svarer ut de utfordringene tidligere forsvarssjef Harald Sunde og kommisjonen peker på.

Det har gått mange år siden siloen på Frya ble ansett som viktig. Det går enda flere år til vi kan snakke om at vår egen matproduksjon er stor og omfattende nok, og til vi igjen har både sikker lagringsplass og nok å lagre.

Det skal analyseres, kartlegges og planlegges. For kornets del kom Landbruksdirektoratet i februar med en skisse for hvordan en ordning for beredskapslagring av matkorn kan tenkes etablert. Det skal ta tid, det skal skje i samarbeid mellom staten og private, og det skal koste oss noen kroner. Ikke noe av dette havner på Frya. Vi har visst det lenge, og torsdagens smell ble liksom bare en endelig bekreftelse. Dagens tristhet handler ikke om tapet av et landemerke, men om at her forsvant et monument over noen tiårs toskeskap i norsk mat- og beredskapspolitikk.