Med utgangspunkt i innlegg fra VA-sjef Stine Holmøy i Lillehammer kommune i GD.no den 22. mai skal jeg komme med noen betraktninger.

Vannverksaken startet i 2011, seks år før Holmøy ble ansatt, med påvisning av noe forhøyede manganverdier. Det er spesielt brønn nr. 5 i Korgen, etablert før OL, som har størst utfordring med mangan og noe mindre på nabobrønn nr. 4.

Mangan har ingen helserisiko med måleverdier registrert i Korgen, men dette kan avleire seg på rørvegger og avløses ved trykkstøt og brå variasjoner i vannmengde ved vedlikehold og spyling.

Mattilsynet ba Lillehammer kommune om å vurdere tiltak og satte en frist på tre år, som senere ble utvidet med to nye treårsperioder, da dette ikke er noen helserisiko. Men misfarging av vann kunne oppstå. Kommunen har derfor hatt årlige tiltak med spyling for å unngå dette.

I desember 2013 forelå første skisseprosjekt i saken fra Norconsult: Her var planen å oppgradere nåværende anlegg i Korgen og etablere en løsning for manganreduksjon. Kostnaden ble angitt til 119 millioner kroner hvorav 37 prosent, eller 43 millioner kroner var rigg/prosjektering og generelle kostnader.

Senere, november 2015, ferdigstilte Norconsult et forprosjekt, også med målsetting i oppgradering av nåværende anlegg i Korgen.
Underveis er alle fem grunnvannspumper fysisk skiftet ut og deler av anlegget er oppgradert.

Hovedprinsippet for manganfjerning har fra dag én vært oksidasjon med kaliumpermanganat. 

Forprosjektet presenterte en kostnad på 197 millioner kroner, der også 37 prosent, eller 72 mill. av dette ikke er entreprisekostnader.

I forprosjektet nevnes ny plassering på Hovemoen som et alternativ med høyere kostnader da gamle Korgen-bygget på deler ligger 2,5 m under en 1000 års flom. Dette er likevel ivaretatt ved vanntett støp som er normalen, for eksempel i Oslo med springflo. Altså en helt kurant teknisk løsning.

Etter forprosjektet skifter Lillehammer kommune rådgiver og går over til Sweco. Underlaget til Sweco er ikke tilgjengelig utover grovmasket funksjonsbeskrivelse. Men nå er det nytt bygg og ny plassering som vises.

Det er heller ikke gitt innsyn i kostnadsgrunnlag, selv om dette ikke har noen sikkerhetsaspekt, slik offentlige anlegg etter hvert har fått med fare for sabotasje, eller andre sikkerhetsriski.

Det menigmann vet, er at kostnaden føyk opp til 270 millioner kroner, for så å lande på 253 mill. ved formannskapets klarsignal 21. mai. Altså mer enn en dobling siden prosjektstart ultimo 2013.

Det alvorlige i denne saken er at kravet som Lillehammer kommune har på seg for reservevannforsyning ikke er del av prosjektvurderingene fra 2011 til 2019.

Det planlegges altså «stykkevis og delt», selv om både hovedvann- og reservevannforsyning er to sider av samme sak. Tekniske løsninger og samordning har stor kostnadsmessig konsekvens, avhengig av den ene eller andre løsningen.

En vei å gå kunne vært at nåværende Korgen med mindre justeringer kunne vært bevart som reservevannkilde med minimale oppgraderinger. Ny hovedforsyning med prosessanlegg må sannsynligvis legges til Vingrom med inntak i Mjøsa, på linje med våre nabokommuner i sør. Her kunne vi til overmål ha bundet oss sammen med andre kommunale vannforsyninger fra Mjøsa med «sjø-ledninger» som er billige å legge. På den måten slipper hver kommune å etablere dobbel vannforsyning ved å gi hverandre nødvendig forsyningssikkerhet.

Men, nei, slik planlegger vi ikke i Lillehammer, vi kjører på med «smør på flesk» til dobbel pris og står hardt på at de 253 millionene er vel anvendte penger, uten å ha sagt noe om hvordan den nye reservevannforsyningen er tenkt løst, eller hva kostnadene er.

Dette er også en del av oppdraget som VA-sjefen ikke har besvart. Hun sier bare at dette ikke vil utløse gebyrøkning i samme omfang!? Med andre ord, det er innbyggernes penger hun snakker om.

Skal jeg også få nevne at anleggene dimensjoneres med dramatisk overkapasitet med oppgitt 40 prosent lekkasjefaktor i 2013 og 35 prosent i 2014. Vi prosesserer altså ca. 450 m3/h, hvorav 157.500 liter gullende rent drikkevann går tapt hver time.

Hvor er miljøfokuset og kostnaden med dette?

Å lage et lekeregnestykke på noen «limtredragere» i nytt prosessbygg og så heise et miljøflagg blir meningsløst når energibruken i det samme bygget er nærmere 6.500.000 kWh pr år til el. kraft.

Ola E. Skrautvol

Kommunestyrerepr. (Sp), Lillehammer