USAs og Natos totale fiasko i Afghanistan, forsterker den uro Europa og så avgjort, Norge, har følt for sin sikkerhet de siste årene. Et aktuelt og naturlig spørsmål etter det vi nå har sett, er om Nato og USA fortsatt gir oss den garantien som i mer enn 70 år har vært en bærebjelke i vår sikkerhets - og forsvarspolitikk? Norge er ikke Afghanistan, likevel vil det være naivt å sitte rolig med øynene igjen i håp om og tro på at dette går over. En holdning som med få unntak har preget norske regjeringer og politikere de siste årene.

Dette går ikke over. Verden har endret seg og endrer seg kontinuerlig. Maktbalansen forskyves. Det som gjaldt i går, gjelder ikke i dag og så avgjort ikke i morgen. USA har gradvis dreid sitt fokus mot Asia, en utenrikspolitisk endring som kom etter terrorangrepet 11.september i 2001, og som er blitt ytterligere forsterket av Kinas økende makt og aggresjon i det aktuelle området.

At det amerikanske fysiske nærvær på bakken i land som Irak, Syria og Afghanistan er gradvis og sterkt redusert, endrer ikke kursen på USAs utenrikspolitiske retning. Det er noe enkelt uttrykt, Kina og president Xi Jinping mer enn president Joe Biden, som avgjør hvor amerikanerne skal ha sin oppmerksomhet de nærmeste årene. Det de kan håpe på og som enkelte eksperter nå antyder, er at maktskiftet i Afghanistan gjør dette krigsherjede landet til en større hodepine for Kina og Russland framover enn det vil være for USA.

Uansett vil det totale sammenbrudd som vi nå har sett i Afghanistan, måtte få følger for vår egen forsvars- og utenrikspolitiske forankring. Taliban har påført USA nasjonens største nederlag siden Vietnamkrigen. Amerikanernes internasjonale omdømme er kraftig svekket. President Biden levnes fortjent eller ufortjent, liten ære for sin håndtering av den amerikanske uttrekningen. Hvor skadeskutt har er, gjenstår å se. Amerikanere flest ser det uansett som positivt at nasjonen nå ha kommet seg ut av den afghanske hengemyra.

For NATO og generalsekretær Jens Stoltenberg, må de siste ukers begivenheter i Afghanistan fortone seg som en katastrofe. Alliansen opplever uten tvil sin største krise siden opprettelsen i 1949. Det er nærmest umulig å forstå hvordan et 20 års engasjement som har kostet tusener av menneskeliv, de fleste sivile afghanere, og milliarder av dollar, kan ende som det gjorde denne søndagen i august. Frasen, «Norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk ligger fast» er i dag mer enn noen gang en frase. Nato, vår sikkerhetspolitiske forankring, mer enn knirker i sammenføyningene. Skaden synes for øyeblikket, uopprettelig.

Europas og EUs gryende forståelse av at verdensdelen må ta et større ansvar for sin egen skjebne og sikkerhet, vil etter dette, øke i styrke og aktualitet. Hvordan det skal skje, vet vi ikke i dag, men uansett form og innhold, vil det også måtte påvirke og få følger for hvordan vi best kan trygge vårt land, vår frihet og vårt demokrati. Det bør være andre og viktige spørsmål enn ja eller nei til EØS-avtalen på agendaen, når vi skal avgjøre vårt forhold til vår egen verdensdel i årene som kommer.

Gunnar Tore Larsen, Lillehammer