Gå til sidens hovedinnhold

Ensidighet om barnevernet

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Professor Rolf Rønning skriver i GD 10. desember om barnevernet som en kamp, om «hvem har rett» i den offentlige debatten om barnevernet. Jeg slutter meg til hans synspunkter om ensidighet i debatten, som om motsatte påstander ikke kan være sanne samtidig. I barnevernssaker kan det være gode grunner for å kritisere fremgangsmåter og vurderinger i enkeltsaker, men ensidige fremstillinger yter ikke rettferdighet til barnevernsarbeidere som er satt til å utføre dette viktige samfunnsoppdraget.

En forsømt tjeneste er den institusjonelle rammen for barnevernsarbeidere som skal anvende både faktakunnskap og skjønn for å håndtere tvetydige og konfliktfylte situasjoner, manøvrere mellom hjelp og kontroll, og gjøre vurderinger som griper inn i familiers liv. Kompetanse og lønn har aldri stått i forhold til dette krevende arbeidet. Ansvaret individualiseres og barnevernsarbeidere blir syndebukker for systemsvikten.

For å høyne kvaliteten i barnevernsarbeid velger lederen for Barne, ungdoms- og familiedirektoratet å fremheve en side – å utvikle mastergrader for barnevernspedagoger, som om en faggruppe kan ivareta kompleksiteten i dette arbeidet. Det blir ikke bedre når medlem av programgruppen for en av de nye mastergradene i Tromsø hevder at barnevernsarbeidere trenger mer teoretisk kunnskap – å vektlegge personlige egenskaper og menneskefag er feil! Kampen om barnevernet og hvem som har rett er i full gang!

Mastergrad er et utgangspunkt, men ikke isolert fra kunnskapen som kreves i møte med brukere, kunnskap som først og fremst læres gjennom veiledning og praksis. Selv om praksis inngår i et master utdanningsløp, er ikke det tilstrekkelig for å lære hvordan Juridisk kunnskap må anvendes sammen med «menneskekunnskap». Dette er ferdigheter som settes på strekk i møter med familier som ikke selv synes de trenger hjelp, men hvor det må utredes om barna utsettes for overgrep.

Forståelig nok skaper det fortvilelse og sinne hos dem det gjelder. Alle barn og foreldre skal bli hørt og respektert, til tross for ulike oppfatninger av det saken gjelder, men ingen profesjon med mastergrad kan utføre dette arbeidet alene.

Barn skal høres, men å snakke med barn krever spesiell kompetanse. En ny studie om barns erfaringer i barnevernet utført ved Universitetet i Sørøst Norge dokumenterer behovet for mer kunnskap og ferdigheter i å forstå hva barn forsøker å formidle. På samme måte er det nødvendig med utdypende kunnskap for å forstå hvordan psykisk helse og omsorgssvikt henger sammen på komplekse måter. Det er gammelt nytt at barn/ungdom i barnevernsinstitusjoner ikke får den psykiske helsehjelpen de har krav på.

Svaret er samarbeid på tvers mellom profesjoner og instanser som er involvert i arbeid med barn og voksne på ulike tjenestenivå. Ofte er det de samme familiene med sammensatte sosiale og psykiske problemer som er brukere i psykisk helsevern og i kommunale tjenester uten at fagfolkene vet om hverandre.

Det er ikke nok å minne barnehager og skoler om opplysningsplikten når det oppstår bekymring for et barn/en ungdom, også her er det måten denne plikten utføres som må læres gjennom kunnskap og veiledning.

Må det kritikk og flere dommer i den europeiske menneskerettsdomstolen til for å forstå at kompleksiteten i barnevernet ikke kan møtes med ensidige løsninger på det alle er enige om – at kvaliteten i barnevernsarbeid må styrkes? Det nytter ikke å satse bare på en hest – systemendringer må til sammen med kompetanseheving hos barnevernsarbeidere enten de har bakgrunn som barnevernspedagoger eller sosionomer, og andre profesjoner barnevernet trenger.

Brit Jørgensen, filosof og sosionom