Ordfører Rune Støstad skriver i GD at nytt slakteri på Otta er god Ap-politikk. Begrunnelsen er et ønske om nye arbeidsplasser og verdiskaping, basert på lokale ressurser fra jord og skog. Et slik ønske er det lett å være enig i. Det er også lett å være enig i betydningen av vekselvirkningen mellom god landbrukspolitikk og distriktspolitikk. Vi er gjensidig avhengig av hverandre – i bygdene og egentlig i hele landet.

Han skriver også om slakterivirksomheter at «slike virksomheter har vært fundamentet i byggingen av landet, og i vårt store prosjekt om hele folket i arbeid». Det Støstad da hopper bukk over, er at dette fundamentet i stor grad har vært samvirketanken, med produsenteid foredlingsindustri, og der resultatet skal komme produsentene og ansatte til gode.

For min del er jeg trygg på at Arbeiderpartiet står fjellstøtt på samvirketanken. I utkastet til nytt program, som ble lagt fram nå den 8. februar står det: «Ap vil: - bygge videre på samvirkemodellen med Tine, Nortura og Felleskjøpet og andre produsenteide samvirkebedrifter som grunnlag for en desentralisert næringsmiddelindustri og landbruk over hele landet.»

Det er neppe satt inn i programmet av gammel vane. Det står som en klar erkjennelse av det fundamentale i å sikre samvirke som system - fortsatt. Både i Gudbrandsdalen og Norge er det overordna viktig å ha et samvirke med mottaks- og forsyningsplikt og ansvar for å regulere markedet. Dersom samvirke mister makt til å sette råvareprisen, vil den falle. Bonden blir taperen i dette spillet. Samvirkene henter mjølk, korn, egg og slakt i alle bygder – både øverst i fjellbygdene og hos bruka nær markedene. Forsyningsplikt betyr også at samvirkene leverer råvarer til andre foredlingsbedrifter, som ofte profilerer det lokale landbruket på en svært god måte – og gir arbeidsplasser lokalt. Men for hver andel av markedet som går til AS-aktørene, blir det litt verre for samvirket å fylla denne rolla.

Spørsmålet er da om Støstad mener det er god Ap-politikk å legge til rette for mindre samvirkemessig omsetning i Gudbrandsdalen gjennom å bygge industrihall for andre aktører. I tillegg kommer spørsmålet om å bygge opp industrikapasitet det neppe er behov for.

Lokalpolitikerne i Gudbrandsdalen har saken på bordet, meningene går høyt. I tillegg til de prinsipielle og fundamentale sidene ved saken, er det altså et stort økonomisk spørsmål for både politikere og bønder. Av det som pr nå er kjent av beslutningsgrunnlag, må det være vanskelig for de folkevalgte å bedømme avkastningen kommunene kan få av investeringen. Det vil også være en usikkerhet for bønder som skal gå inn i prosjektet, de trenger også å vite.

I næringsstrukturen i Gudbrandsdalen er landbruket med alle sine små og mellomstore foretak – hver enkelt gård i drift – en viktig hjørnestein. Samvirke som system for omsetning og foredling er med på å trygge at hjørnesteinen står godt. Til det trengs det fortsatt politiske bidrag.

Lars Petter Bartnes, leder Norges Bondelag

Nytt slakteri er god Ap-politikk

Landbruk uten samvirke er neppe i gudbrandsdalsbøndenes interesse