Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I GD 21. januar svarer ansvarlig redaktør Tom Martin Kj. Hartvigsen på et innlegg fra Pighaug og Hjelmstad i Gausdal historielag. De spør hvorfor avisen ikke skriver om lokale årbøker fra Lillehammer og Gudbrandsdalen. Altså fra avisens nedslagsområde. Redaktøren gir et utførlig svar og sier bl.a. at noen saker er viktige mens andre er kuriøse. Videre at GD ikke driver med det han kaller lanseringsjournalistikk, forhåndsomtale og gammeldags referatjournalistikk. Han nevner videre det han kaller en stor sak om 12 nyutgitte årbøker før jul i 2020, som for øvrig ble skrevet av avisens tidligere journalist Live Sætre.
Jeg synes ikke alle hans svar og argumenter er like gode. Han sier bl.a. at det er registrert at lesingen av reportasjen i 2020 hadde begrenset interesse. Det er målt gjennom den digitale lesingen, hvor snittalderen på leserne er nær 60 år. Han sier videre at avisen vet gjennom undersøkelser at det er liten forskjell på hva som leses med størst interesse, digitalt eller i papiravisen.
Med hvor stor sikkerhet vet en dette? På generelt plan hører vi at eldre personer leser, ser på og lytter mer til tradisjonelle medier enn yngre. Trolig gjør de det både av gammel vane og av praktiske grunner, samtidig som disse er de tradisjonelle medienes mest trofaste kjernelesere og -seere/lyttere. Spørsmålet er derfor om i hvilken grad det allikevel kan være forholdsmessig flere lesere over 60 år av omtalen i papiravisen.
Skal en redaksjon alltid bare ensidig legge ekskluderende vekt på at omtaler av årbøker eller annet ikke blir så mye lest? Er det ikke viktig i seg selv å opplyse om kulturelle og historiske forhold, som bidrar til tilhørighet og lokal identitet? Har ikke GD, som presseorgan som når svært mange av Gudbrandsdalens innbyggerne, et ansvar for dette?
Trolig er det uansett flest eldre som leser slike omtaler. Det ligger i sakens natur. Årbøker har nettopp et historisk perspektiv. De er gjerne utgitt av historielag og forteller om forhold, hendelser og personer fra fortiden, enten dette er nært eller fjernt i tid? Hvis en avis, som f.eks. GD, ikke tar hensyn til dette, blir den historie- og perspektivløs. Og det er det vel ingen som vil være?
Vi må prioritere hva vi bruker tida vår på
Jeg kjenner ikke til de fleste årbøkene redaktøren ikke vil omtale. Derfor skal jeg bare nevne årboken til Fåberg og Lillehammer historielag, Årets utgave er nummer 40 i rekken med et opplag på omkring 5000. Den har altså et lite jubileum. Mange fra Lillehammer har nok alle de årlige utgavene stående i bokhyllen. Det kan nødvendigvis ikke yngre lesere av GDs digital- eller papirutgave ha. Så kanskje er derfor heller ikke historiske forhold så interessante?
Men GDs redaksjon bør være oppmerksom på at oppkomsten av årboken er historisk sett nært knyttet til avisen. Tidligere politisk redaktør og journalist Ola Matti Mathisen (1942-2021), som var i avisen i 37 år, var med på å starte den nå lange rekken med årbøker. Hans interesse for lokalhistorie gjorde det naturlig å knytte ham til årbokredaksjonen. Dette ble starten på en storsatsing fra historielaget på årlige utgivelser. Matti, som han bare ble kalt, var med i årbokredaksjonen fram til 2006 og gjennom 25 år skrev han utallige artikler.
I årenes løp har journalister fra GD, og tidligere GLT og Dagningen, vært viktige bidragsytere i årbøkene. I utgaven fra 2021 gjelder dette Karen Bleken, Live Sætre og Halgrim Øistad. Kanskje avisen burde være flinkere til å hedre og gi tidligere journalister mer oppmerksomhet og anerkjennelse?
Arne Chr. Stryken, Lillehammer, sosiolog
