Vi lever i ei tid da nye deler av vår historie bokstavelig talt smelter fram og åpenbares for nasjonen. Mange hever øyebrynene i forbauselse når unike funn presenteres for oss i stuekroken, men samtidig bekymrer klimaendringene i bakgrunnen.

Den brearkeologiske overvåkingen i regi av fylkeskommunen er utrolig viktig for å sikre unike funn for ettertida. Det er nå viktigere enn noen gang at bygdene samhandler godt og gjør hverandre gode, når det gjelder formidling av brefunnene.

Det har i det siste blitt reist spørsmål om hvilken «adresse» slike nye, store funnattraksjoner skal ha. Utgangspunktet er et nylig funn av ei eldgammel ski i Lesjafjellet, som er det tredje i rekken i denne bygda. Kort oppsummert foregikk funnene slik:

For 41 år siden, 18.9.1980, trasker en Lesja-kar langs kanten av Søre Dalfonna i Kjølenmassivet i Lesja – Reinheimen. Helge Hole vil inspisere om det er noe å se i brekanten på tampen av denne varme sommeren. Der finner han et trestykke som viser seg å være en del av ei 1500 år gammel ski.

Nesten nøyaktig 34 år etterpå (2014) er sønnen, Runar Hole, innover til Digervarden i Lordalsfjella. Her finner arkeologen ei langt bedre bevart ski, 1300 år gammel.

Så for en måned siden er Runar og "fjellkollega" Bjørn Hessen igjen innover til samme fonna ved Digervarden. Da blir enda ei ski funnet, sannsynligvis parskia av den som ble funnet før. Skia får stor oppmerksomhet landet over, og tankene om at en jeger har forulykket der streifer forbi.

Lom og Jotunheimen, med tilhørende fjellsenter, er et tungt satsingsområde for det brearkeologiske prosjektet. Skia fra Lesja (2014) er utstilt her (kopi på Lesja bygdemuseum), noe også det siste skifunnet er tenkt, mens den tredje skia som nevnt er utstilt på Lesja bygdemuseum.

«Brearkeologien» er meget viktig, men det er også avgjørende at den følger våre gode forvaltningsprinsipper. Dersom ansvarlig forvalter driver store forskningsprosjekter, eller innsamling av data og materiale som kan assosieres med slike, kan han fort bli oppfattet som partisk i tilfelle han er med å avgjøre bruken av slike funn.

Sentralt har det blitt gjort store grep i så måte, og Miljødirektoratet har for eksempel ikke hatt egne forskningsavdelinger på over 30 år. Dette har vist seg å være en langt mer ryddig og anerkjent måte for samfunnet.

Det store funnmaterialet både i Jotunheimen, og for ikke å glemme i store tilgrensende fjellstrøk, reiser noen nye spørsmål. Det er nå etablert flere flotte museumsfasiliteter i flere bygder. Det må ikke bli slik at det ene blir en bremse eller barriere for det andre. En må også evne å justere en tidligere vedtatt struktur når premissene for slike endres.

Stamvegnettet gjennom norddalens hoveddalføre frakter også store folkemengder gjennom året, som kan tenke å få med seg noen gode historiske impulser underveis. Verdiskaping er like viktig for alle bygder, og symbolsterk historikk fenger sterkt.

Hva gjør vel bygdefolk mer stolte og ærbødige enn når de kan formidle sine eldste aners levende spor. Som nå nylig, i dyp undring over merovingermannen- eller kvinnen, som etterlot sine dyrebare skið i værharde Lordalsfjell. Slike levende vitner som «Lesjaskiene» har blitt en kjempeattraksjon i dag, og viktige museale- så vel som feltobjekter i den kunnskapsbaserte reiselivssatsingen. Mulighetene for unike opplevelser synes grenseløse.

Hva gjør vel bygdefolk mer stolte og ærbødige enn når de kan formidle sine eldste aners levende spor

Hvordan skal vi bygge en plan som ivaretar demokratiets rette intensjoner når det gjelder bruk av slike nye og unike «brefunn»? Er det i samfunnets interesse at bygdene som har tilrettelagt for det får bygge og utvikle sine kulturhistoriske særmerker i enda større grad – gjennom stadig nye og unike tidsvitner fra bygdas egne fjellområder?

Vi vil gjerne oppfattes som et samfunn med sterkt folkestyre. Da er det viktig at vi får en avklaring på politisk nivå som gir retningslinjer for regional ivaretakelse og plassering av slike kulturminner. Det berører både bygdenes identitet, avklarer de ulike rollene som berørte parter har – og skaper forståelse for det som blir bestemt lokalt.

Per Jordhøy, Lesja, forfatter og pensjonert naturrådgiver

Slåss for skiene, slåss for historien, og slåss for fjellsenteret

Forlanger å få gamle ski til bygda. – Jeg er rasende